Killing Joke – What’s THIS For…! (E.G. LP, 1981)

1) The Fall of Because; 2) Tension; 3) Unspeakable; 4) Butcher; 5) Follow the Leaders; 6) Madness; 7) Who Told You How?; 8) Exit

I juni 1981 slapp Killing Joke sitt andre album, kun åtte måneder etter debuten. Gruppa hadde skaffet seg et rykte som et formidabelt liveband, der konsertene fremstod som ritualer, med Coleman som yppersteprest og konsertgjengerne i svett, tilnærmet transe. Killing Joke hadde også rukket å bli kontroversielle, både gjennom utfordrende bruk av bilder på utgivelsene, der paver og nazister fremstod i en salig blanding, og ikke minst gjennom solide uttalelser i musikkpressen. En nærstående dommedag var blant temaene som ble bragt til torgs av Coleman.

What’s THIS for…! ble, som forgjengeren, spilt inn i London. Debuten hadde de produsert selv, men denne gangen fikk de hjelp av Hugh Padgham og hans tekniker Nick Launay. Padgham fikk en lang karriere som tekniker og produsent, og jobbet med blant andre XTC, Peter Gabriel, Kate Bush og Human League.

I den grad noen trodde at Killing Joke skulle tilpasse seg markedskreftene i håp om større kommersiell suksess, må disse ha fått seg en solid smell da stiften traff What’s THIS for…! Heller enn å forfølge debutens lysere sider, så som synthpålegg og danserytmer, valgte gruppa å skrelle vekk det meste av «overflødig» staffasje. Tilbake stod et forrykt stykke tribal betongrock; Åtte sanger med hamrende rytmikk, nådeløst drevet inn i galskapen.

Musikken var unikt insisterende og hadde en sjelden monoton tilstedeværelse. Gitarist Geordie Walker var hjertelig tilstede. I likhet med rytmeseksjonen var han mer enfoldig og insisterende enn sist. Riffene var en oppskrift for åttitallets metal og industrirock. Metallica og Ministry må ha lyttet veldig nøye. Coleman red over det hele som en fyrbøter fra helvete. Tekstene var dypt foruroligende, der det ble brølt ut om å følge ledere, om galskap, slakting og det som verre var. Stemmen til Coleman var fortsatt utsatt for diverse elektronisk bearbeiding, det være seg forvrengning eller ekkopålegg. Det gjorde stemmen enda mer skremmende og mørk, uten at det gled over i det parodiske.

Med What’s THIS For…! tok Killing Joke et langt steg vekk fra gjeldene musikalske trender. De fleste former for  diversifiserende impulser var lagt til side, for en smått autistisk konsentrasjon om kjernen i Killing Jokes musikk, med et  insisterende rabalder som aldri tok slutt. Albumet stadfestet gruppas evne og vilje til å følge sin egen visjon, med suveren arroganse for alle mulige kommersielle hensyn.

Selv om albumet ikke hadde den umiddelbare tiltrekningskraften og de samme hektende detaljene som debuten hadde, hadde plata en unik tiltrekningskraft – på tross av sin monotone slamring og egentlige mangel på sanger. For komposisjonene var konsentrert om riff, rytmer og en refrengform som for det meste dreide seg om å kauke ut låttittelen om og om igjen. Likevel ble det aldri trettende lytting. Musikken hadde en tiltrekkende energi, en energi som fungerte som både en renselse og som en inspirasjon til å gjøre noe – det være seg med eget liv eller omgivelsene. Alle de åtte sporene hadde egenart om man ga plata tid, og ikke minst spilte høyt nok! Da fløt nyansene til overflaten, som det herlige riffet på Unspeakable, Madness mørke og dødelige «låsing» av rytmene, og ikke minst Walkers soloarbeid på Butcher, hvor han gikk Joy Division i næringa.

Et direkte og umiddelbart fengende unntak fantes, i det som ble en av Killing Jokes mest ikoniske sanger. Follow The Leaders hadde mye av den samme umiddelbarheten og dansbarheten som debutens Wardance. Follow The Leaders ble utgitt på singel, og var første låt fra Killing Joke som tok seg inn på de britiske hitlistene, med en 55. plass som bestenotering. Albumet nådde ikke høyere enn 42. plass, en liten tilbakegang fra debuten. Dét skulle imidlertid bli bedre med album nummer tre.

Rating: 8/10