Kevin Ayers – Sweet Deceiver (Island LP, 1975)

1) Observations; 2) Guru Banana; 3) City Waltz; 4) Toujours La Voyage; 5) Sweet Deceiver; 6) Diminished But Not Finished; 7) Circular Letter; 8) Once Upon An Ocean; 9) Farewell Again (Another Dawn)

I 1974 var Kevin Ayers var aktiv på flere fronter. Han bidro blant annet på June Campbell Cramers’ album Lady June’s Linguistic Leprosy. Cramers var venn med Ayers, Daevid Allen og andre i Canterbury-kretsen. Ayers, Pip Pyle, og Brian Eno la musikk under Cramers’ resitering av egne dikt.

Ayers var også med på den famøse konserten i London 1. juni 1974, sammen med Nico, John Cale og Brian Eno. Konserten ble også utgitt på plate. Kvelden før konserten ble Ayers tatt på fersken med kona til Cale. Det gjorde naturlig nok stemningen mellom de to svært anstrengt, noe som ble bekreftet av Cales hatske angrep på Ayers i nidvisen Guts året etter.

Island forsøkte hardt å lage popstjerne av Ayers. Han kom under vingene til John Reid, som også var manager for Elton John. For Reid var det salg som gjaldt. Han gjorde et iherdig forsøk på å lage popstjerne av lysluggen. Det var ingen tvil om at Ayers hadde både talentet og rett utseende, men om hadde reel vilje til å bli popstjerne var mer tvilsomt. Han var ikke komfortabel med situasjonen, der trange kommersielle rammer presset kunstskoleeksentrikeren inn i nypussede musikalske sko. 

Reid og Island lyktes ikke med prosjekt popstjerne. Spenningen mellom Ayers og omgivelsene kom tydelig til uttrykk på Sweet Deceiver. 

Ayers, Halsall og trommeslager Freddie Smith utgjorde kjernebesetningen på innspillingene. Jacob Magnusson bidro med keyboards. I tillegg var Elton John med på piano på tre spor. Elton var på dette tidspunktet en av verdens største stjerner, og nærmet seg slutten på en lang rekke med sterke album, som kom som perler på en snor på første halvdel av syttitallet. Ayers produserte selv, sammen med Ollie Halsall. 

Med Sweet Deceiver møtte Ayers for første gang motstand fra kritikerhold. Han hadde vært velsignet med gjennomgående gode kritikker, og posisjon som en unik artist. Denne gangen skrubbet det kraftig. Det var til å forstå. Sweet Deceiver var hans svakeste album så langt.

På en plate som låt fortreffelig løst og organisk, foregikk det en kamp mellom krav om å levere fengende poprock og materiale som lå mer naturlig for Ayers. Ayers hadde sjeldent vært vanskelig, og hadde mange minneverdige melodier, men hadde aldri lagt spesielt bånd på seg i forhold til å sprelle med sine musikalske tær. Denne gangen ble det noe anstrengt over deler av materialet, som også var overraskende ujevnt i kvalitet. 

Platas høydepunkt lå helt først på side en. Observations nøt godt av løssluppen stemning, surklende orgel, en Halsall i gitarform og platas beste melodi. Det ga forventninger til det som skulle komme, men hvor lenge var Adam i paradis?; Guru Banana, som fulgte deretter, var en hyllest til Ayers gamle kompis Daevid Allen. Den hadde en slapp melodi og ble aldri mer enn middels.

Hva John Reid tenkte da City Waltz valset i vei kunne man lure på. Han gremmet seg sannsynligvis. Heller ikke City Waltz var mer enn Ayers på det jevne, med et skrålende kor som passet bedre på puben enn på plate.

Den lange balladen Toujours La Voyage nøt godt av Eltons piano, Halsalls gitar og generelt nedpå stemning. Tittelsporet var heller ikke verst, en rocker med brukbart gyng. Balladen Diminished But Not Finished, tålte også gjentatt lytting. Og ingen sang «hey babe» som han.

Verken den tomme pianorockeren Circular Letter eller den fryktelige ska-pastisjen Once Upon An Ocean holdt mål. Plata tonet ut i bossatakt, med Farewell Again, som heller ikke maktet å engasjere.

Sweet Deceiver var lyden av en talentfull artist som hadde mistet fotfeste, og som hørtes rådvill og sliten ut. Det ble hans andre og siste album på Island. Nå var det klart for Harvest igjen.

Rating: 6/10