Built To Spill – There Is No Enemy (Warner cd, 2009)

1) Aisle 13; 2) Hindsight; 3) Nowhere Lullaby; 4) Good Ol’ Boredom; 5) Life’s A Dream; 6) Oh Yeah; 7) Pat; 8) Done; 9) Plating Seeds; 10) Things Fall Apart; 11) Tomorrow

Built To Spill tok god tid på 00-tallet. Det gikk fem år mellom Ancient Melodies Of The Future (2001) og You In Reverse (2006), og tre nye år før det var klart for There Is No Enemy. I mellomtiden hadde Doug Martsch blant annet jobbet med sideprosjektet The Halo Benders. The Halo Benders ga ut tre album på nittitallet, men deretter ble det stille. Det viste seg etter hvert at det heller ikke ble noen utgivelse av innspillingene i 2008.

På You In Reverse hadde Built To Spill for første gang på  lenge droppet Phil Ek som produsent, og bruk av nye krefter hadde gitt mersmak. Denne gangen produserte Martsch sammen med Alex Trumfio. Trumfio hadde en lang cv, med tekniker- og produsentjobber for store deler av det amerikanske rock-aristokratiet. Wilco, The Handsome Family, Palace Music, My Morning Jacket, Chuck Prophet og Grandaddy hadde alle benyttet seg av hans tjenester.

Gruppa var nå utvidet til en kvintett, da den gamle kjenningen Brett Netson var med som gitarist. Netson var en av tre gitarister, sammen med Martsch selv og Jim Roth. There Is No Enemy hadde en saftig, litt mudrete lyd, i nærheten av  sen Dinosaur Jr. og Neil Young med Crazy Horse. I det nabolaget trivdes Built To Spill godt, og de kledde å ha et tungt gitarøs i bunn av låtene sine.

Det var mulig at det var den «tunge» produksjonen som gjorde There Is No Enemy litt grå ved første lytt, og det tok litt tid før plata åpnet seg. Gjentatt lytting lønte seg som vanlig, og med tiden dukket det opp flere perler; Hindsight var en klassiker, med det lille ekstra løftet i både tekst og melodi. Det samme hadde den langt raskere Good Ol’ Boredom, som på alle vis stod i kontrast til tittelen. Things Fall Apart var en typisk Built To Spill- ballade, men fikk et ekstra løft gjennom utsøkte gitarer, og ikke minst gjennom Dennis Levins trompetsolo. Dessuten var det en nytelse å dykke ned i lyden av There Is No Enemy; det mangefasetterte gitarspillet var en sann svir.

There Is No Enemy var nok en brikke i Built To Spills solide katalog. Det var riktignok en viss variasjon i kvaliteten på platene, men gruppa var aldri mindre enn interessante og givende å lytte til, og i sine beste øyeblikk tronet de så godt som på toppen av indie tronen. Built To Spill var et band med karakter, og evne til å komme opp med sterke sanger som festet seg. Samtidig holdt de seg stort sett til samme oppskrift i låter og arrangementer, men det gjorde ikke all verden, så lenge materialet var så sterkt som det var.

For det var komposisjonene, sammen med Martsch vokal og gitar, som løftet Built To Spill over den jevne hop også denne gang. Martsch ble aldri den store stemmen for sin generasjon. Han ga flere ganger uttrykk for at tekstene først og fremst skulle underbygge stemningen musikken skapte, og var sjelden tydelig i budskapene. Det betød ikke lyrikken var uten kvaliteter, men den holdt seg innenfor rammen av det som var hans uttalte ambisjon.

Rating: 7,5/10