Kevin Ayers – Deià…Vu (Blau LP, 1984)

1) Champagne and Valium; 2) Thank God for a Sense of Humor; 3) Take It Easy; 4) Stop Playing with My Heart (You Are a Big Girl); 5) My Speeding Heart; 6) Lay Lady Lay; 7) Stop Playing With My Heart II; 8) Be Aware of the Dog

Flere av sangene fra forgjengeren Diamond Jack dukket også opp på Deià…Vu. Champagne and Valium, Lay Lady Lay, My Speeding Heart og Stop Playing With My Heart (You Are a Big Girl) var alle å finne på begge platene. Versjonene denne gangen var basert på Ayers opprinnelige demoer fra 1980, i likhet med resten av materialet. Arrangementene var nå mer i overensstemmelse med hva Ayers opprinnelig hadde ønsket.

Gitarist Ollie Halsall bidro som vanlig, i tillegg til  spanske musikere, med Joan Bibiloni i spissen. Bibiloni hadde et visst format. Han samarbeidet med blant andre Larry Coryell, Daevid Allen (Gong) og John Cage. Biblioni produserte Deià…Vu sammen med Ayers. Plata ble spilt inn i spanjolens hjemtrakter på Mallorca, og ble utgitt på hans plateselskap Blau.

Ayers gikk altså fra Harvest og Island via Charly til det lokale plateselskapet Blau. Det sa alt om utviklingen i karrieren. Han ga senere uttrykk for at tilværelsen i eksil ikke var bra, verken personlig eller karrieremessig. Ayers husket lite av innspillingene han gjorde på første halvdel av åttitallet. Den selvbiografiske bluesen Champagne And Valium var beskrivende for situasjonen. Ayers utviklet et usunt forhold til kjemiske substanser under sitt opphold på Deià. Det gikk ut over både evne og vilje til å skape noe virkelig substansielt. Deià…Vu hevet seg aldri over det middelmådige, selv om det aldri ble helt krise. Det skyldtes Ayers iboende storhet og talent, som tross alt skinte forsiktig gjennom, selv da inspirasjon og tilstedeværelse var mangelfull. Han hadde evner som sanger og arrangør som til en viss grad dekket til de svake låtene. Likevel var det aldri nok til å gjøre Deià…Vu til virkelig interessant lytting. Det ble med en konstatering av at Ayers fortsatt var i live.

Deià Vu var full av semikommersiell rock, med dryss av soul, reggae og Søreuropeiske impulser. Ayers fortsatte dermed i samme stil som på That’s What You Get Babe. Her var det ingen ekstravagante forsøk på folk, prog eller jazz. Sangene duret forbi på den brede musikalske landeveien. Best var han i den reggaemarinerte versjonen av Bob Dylans Lay, Lady, Lay. Den husket fint i vei og fikk et løft av koringen til Linda Novit. Den satte de fleste av Ayers egne komposisjoner i et sørgelig lys. Stop Playing With My Heart kom i to deler, en reggaevariant og en som nærmet seg powerpop, uten at noen av dem hevet seg over det trivielle. Champagne And Valium var, stilig tittel til tross, en monden blues. My Speeding Heart hadde sine sider, men klarte ikke å forløse komposisjonens potensiale. Og slik fortsatte det plata gjennom, med den ene middelmådige låten etter den andre.

Rating: 5,5/10