Kate Bush – Never For Ever (EMI LP, 1980)

1) Babooshka; 2) Delius (Song of Summer); 3) Blow Away; 4) All We Ever Look For; 5) Egypt; 6) The Wedding List; 7) Violin; 8) The Infant Kiss; 9) Night Scented Stock; 10) Army Dreamers; 11) Breathing

I april 1979 gjennomførte Kate Bush 24 konserter. The Tour Of Life var så langt fra et tradisjonelt konsertoppsett som vel mulig. Her var det på ingen måte snakk om å legge seg på datidens trender, med enkelt oppsett og fokus på musikken alene. Bush satte opp et ambisiøst sceneshow, med dans, mime, diverse kostymeskift og diktlesning, som krydder til sanger hentet fra The Kick Inside og Lionheart. Det ble plass til et par uutgitte sanger også, disse dukket senere opp på Never For Ever.

The Tour Of Life var en stor produksjon med mange involverte, og var neppe en stor økonomisk suksess, selv om det ble utgitt en fire spors EP med konsertopptak og en video. Planleggingen og gjennomføringen var en stor belastning for Bush, både på grunn av hennes behov for å være involvert i alle detaljer og den fysiske påkjenningen av konsertene. Dessuten døde den 21 år gamle lysteknikeren Bill Duffield i en ulykke tidlig i turneen, noe som gikk tungt inn på Bush. Det gikk hele 35 år før hun holdt konserter igjen, da med 22 forestillinger under navnet Before The Dawn, i Hammersmith Apollo i London. Både The Tour Of Life og Before The Dawn var kunstneriske triumfer, og det var synd at hun ikke var mer aktiv på konsertfronten gjennom karrieren.

Planleggingen og gjennomføringen av konsertene tok mye tid og krefter, og det tok tett inn på to år før neste opus, Never For Ever kom ut. Never For Ever var et overgangsalbum. Plata bestod av en kombinasjon av nye komposisjoner og sanger hun plukket fra den store katalogen hun hadde opparbeidet før hun debuterte. På Never For Ever tok Bush ansvaret for produksjonen selv, med hjelp fra tekniker Jon Kelly. Hun skreddersydde bruken av musikere til de enkelte sporene, avhengig av de kunne bidra med. Hun var perfeksjonist, og drev både seg selv og musikerne hardt, med utallige opptak av hver låt.

Digital teknologi var i ferd med å gjøre sitt inntog i musikkbransjen. Bush var en av de første i UK som fikk tilgang til en Fairlight, en digital synthesizer, som skulle sett preg på popmusikken på åttitallet. I 1980 var teknologien fortsatt rudimentær, og det var tungvint med opptak på disketter og omfangsrik hardware. Likevel traff Fairlighten Bush midt i hjerte, og hun benyttet den til å ta opp alle slags lyder og instrumenter, for så å «spille» det av via Fairlightens keyboard. Denne teknologien var dominerende på Never For Ever, og gjorde innspillingsprosessen komplisert og omfattende.

Heldigvis kom det et meget sterkt album ut av bestrebelsene. Never For Ever så seg bakover og pekte samtidig frem mot de to påfølgende albumene. Never For Ever hadde gjennomgående sterke låter, med nyskapende og spenstige arrangementer. Musikken var fortsatt i all hovedsak kunstpop, som forgjengerne, men det var også konsesjoner til mer moderne musikalske uttrykk som postpunk og dansepop.

Publikum var med, i hvert fall om man så bort fra amerikanerne, som aldri fikk helt fot for Bush, selv om det bedret seg noe ut over åttitallet. I hjemlandet var det imidlertid full fest. Never For Ever gikk direkte inn på førsteplass, og dèt var første gang for en kvinnelig artist. Frankrike, Tyskland, Norge og flere andre land fulgte godt på med solide listeplasseringer.

Første singel fra plata var likevel ingen stor hit. Breathing måtte nøye seg med en 16. plass i UK og gjorde ikke mye ut av seg ellers i verden. Det var nok en liten skuffelse for Bush, da hun mente Breathing var det beste hun hadde laget så langt. Og det var en flott låt, en minisymfoni om et ufødt barn som var redd for å bli født under en atomkatastrofe. Breathing var en klassisk, pianodrevet ballade, med klar progressiv overbygning, nydelig realisert i alle sine ambisiøse anslag. Om det var en stor singel var nok en annen historie. Det var imidlertid neste forsøk fra plata, den umiddelbare og dypt originale Babooshka, en av Bush mest kjente sanger. Bush tekst tok for seg en kvinne som ville teste ektemannen, gjennom å kle seg ut og friste ham under forkledning. Babooskha ble avsluttet med lyden av knust glass, spilt gjennom hennes elskede Fairlight. Babooskha ble en stor hit.

Den tredje og siste singelen fra plata, Army Of Dreamers, ble ikke en stor hit, men for en låt! En fengende vals, med et tungt tema, der en mor kledde opp sin avdøde soldatsønn til begravelsen. Kontrasten mellom den nydelige melodien og den innsmigrende vokalen på den ene siden og det blytunge temaet på den andre, ga sangen en sjeldent dyp melankoli.

Blow Away, den smellvakre ballade-hyllesten til nevnte Bill  Duffield, var åpenbart ektefølt, selv om tekstens henvisning til avdøde rockehelter som Keith Moon, Sid Vicious og Sandy Denny var litt merkelig og malplassert, selv om det var fint at hun nevnte den dypt underkjente Minnie Ripperton, som døde alt for ung av kreft, i 1979.

Bush ble inspirert til å skrive en hyllest til Delius etter å ha sett Ken Russells film om den britiske komponistens siste dager. Som alltid med Kate Bush ble sangen båret av en god tekst og en minneverdig melodi. Nesten hele sangen lente seg på en Roland trommemaskin, piano og diverse lyd fra Fairlighten.

Også  sanger som Egypt, All We Ever Look For og den mørke The Wedding List holdt høy standard, og lå musikalsk mellom de første platene og det som skulle komme på hennes neste album. På den inderlige balladen The Infant Kiss var Bush tilbake i universet til The Kick Inside. Teksten var typisk Bush,  basert på skrekkfilmen The Innocents, fra 1961.

Rating: 9/10