Killing Joke – Outside The Gate (E.G. LP, 1988)

 1) America; 2) My Love of This Land; 3) Stay One Jump Ahead; 4) Unto the Ends of the Earth; 5) The Calling; 6) Obsession; 7) Tiahuanaco; 8) Outside the Gate

I juni 1988 slapp Killing Joke Outside The Gate, halvannet år etter Brighter Than A Thousand Suns. Sistnevnte var en skuffelse, både kommersielt og i forhold til mottagelse blant fans og kritikere. Mye har vært sagt og ment om at Jaz Coleman mistet grepet i denne perioden, og det var ikke tvil om at gruppa hadde beveget seg langt bort fra sitt musikalske utgangspunkt. Outside The Gate var ment å være et soloprosjekt fra Coleman, men plateselskapet nektet, og presset gjennom at det måtte komme ut under Killing Joke-navnet. Coleman hadde brukt uanstendig mye penger på innspillingene, så hans forhandlingsposisjon var nok mager.

Outside The Gate var et tilnærmet rent synthrock album. Borte var så godt som all tribal rytmikk, og Geordie Walkers gitarer var mikset langt bak i lydbildet. Dermed var to av de sentrale musikalske kjennetegnene til Killing Joke effektivt fjernet fra uttrykket. Vokalist Coleman hadde også endret seg, men var i hvert fall gjenkjennelig, selv om de brutale vokale utblåsningene var forlatt. Denne utviklingen hadde som kjent startet for alvor på forgjengeren Brighter Than A Thousand Suns, og nådde sitt endepunkt Outside The Gate. Ved neste korsvei skulle Killing Joke vende tilbake til sitt opprinnelige musikalske ståsted.

Outside The Gate skapte også rabalder internt. Trommeslager Paul Ferguson tok sine stikker og gikk, selv om Coleman fremstilte det som om han ikke klarte å levere det Coleman var ute etter. Bassist Paul Raven forsvant også ut, og da satt Coleman og Walker tilbake som de eneste medlemmene i Killing Joke. Ravens bassing ble beholdt på plata, selv om han ikke ble kreditert. Jim Copley ble hentet inn for å ta seg av trommearbeidet.

Å utvikle sitt musikalske uttrykk er stadig vekk en livsnødvendighet for de fleste artister. Likevel var det vanskelig å kalle Outside The Gate vellykket. Plata fikk sjeldent hard medført i pressen da den kom ut, og heller ikke publikum lot seg engasjere. Så skal det innrømmes at undertegnede alltid har likt plata, selv om svakhetene tidvis er vanskelig å overse. Lydbildet var svært av sin tid, med voldsomme syntharrangementer, som ikke var spesielt subtile, hverken da eller nå. Det var også lett å savne Walkers gitarspill, som åpenbart kunne styrket albumet om han hadde fått en mer fornuftig plass i lydbildet.

Så var det flere positive elementer, som i det store ble underkjent. Komposisjonene var slett ikke verst, og Colemans tekster holdt sedvanlig høy standard. I intervjuer trakk han frem inspirasjon fra det esoteriske; numerologi og det okkulte i vid forstand opptok Coleman mer enn noensinne, og elementer fra dette ség inn i tekstene. Det var en egen stemning over Outside The Gate, som var tiltrekkende i all sin pompøsitet; en følelse av gale genier i arbeid, et arbeid som tok skumle  og farlige veier. Plata har også tålt tidens tann ganske bra, og har nærmest bedret seg rent lydmessig. De drøyt tretti årene som har gått siden utgivelsen har åpnet musikkverden for all verdens lydkonstruksjoner, og kanskje passer Outside The Gate bedre inn i dag.

De to komposisjonene som rammer inn albumet bør vær en del av alle Killing Joke fans lydspor. Den voldsomme America, med sitt skrå og onde blikk på livet over dammen, hadde en særskilt kraft – en syk pompøsitet som kilte og klødde. «Outside The Gate» var nesten ni minutter lang, og nærmet seg den progressive rocken, i sitt storstilte musikalske drama, med kaskader av keyboards over stampende rytmer, før det ble tatt ned i en nesten-ambient avslutning. Også My Love Of This Land lot seg høre, for selv om Colemans patosfylte vokal var vrien å svelge, var det en sterk poplåt i bunn.

Rating: 6/10