Killing Joke – XXV Gathering (Cooking Vinyl cd, 2005)

1) Communion; 2) Wardance; 3) Song and Dance; 4) Primitive; 5) Total Invasion; 6) Bloodsport; 7) Requiem; 8) Asteroid; 9) The Wait; 10) Pssyche; 11) The Pandys Are Coming; 12) Sun Goes Down; 13) Are You Receiving?; 14) Love Like Blood; 15Pandemonium

I 2005 feiret Killing Joke 25 års jubileum. Det var strengt tatt et godt år på ettertid, gruppa ble som kjent stiftet høsten 1978. Men en god anledning for en fest var det uansett. Og fest må det ha vært denne kvelden i London, nærmere bestemt i Shepherd’s Bush Arena. Konserten ble utgitt både på cd og dvd. Killing Joke hadde ikke skjemt bort fansen med livealbum i tide og utide. Det eneste offisielle konsertdokumentet før XXV Gathering var  Ha!, mini-lpen som ble utgitt i 1982.

På konsertene etter utgivelsen av «Killing Joke» i 2003 var Paul Raven tilbake på bass, til erstatning for Youth. På trommer de fått med seg Ted Parsons (tidligere blant annet Prong). Parsons var ute igjen i 2005, og var erstattet av unge Ben Calvert. I tillegg var Nick Walker med på keyboards. De to nykommerne støttet godt opp under ringrevene Jaz Coleman, Geordie Walker og Paul Raven, som alle var hjertelig tilstede denne kvelden i London i 2005.

Killing Joke fyrte på alle sylindere, og leverte et sett som ivaretok både den tidlige perioden og det beste fra gruppas senere år. Det var en vel tung overvekt av materiale fra de første seks årene, men det blir aldri feil å høre klassikere som Wardance, Primitive og The Wait. Det var gitt plass til hele fem sanger fra debutalbumet, og jammen om det ikke også var rom for sjeldenheter som Pssyche (opprinnelig å finne som b-side på singel-utgaven av Wardance), og den herlige Are You Receiving? (fra debut-epen Turn To Red fra 1979). Heller ikke Sun Goes Down, som tidligere kun hadde vært tilgjengelig på nevnte Ha!, var forventet kost.

Brighter Than a Thousand Suns, Outside The Gate, Extremities, Dirt and Various Repressed Emotions og Democracy var ikke representert, noe som sa mye om hvordan gruppa vurderte egen diskografi. Heldigvis var det gjort plass til to spor fra 1994-klassikeren Pandemonium og ditto fra det selvtitulerte 2003-albumet. Revelations (1983) og Fire Dances (1984) fikk med ett spor hver.

Opptakene var etter sigende ikke pyntet på i ettertid. Fikling i studio i ettertid skulle ikke forstyrre opplevelsen av å være på konsert. Det var et ok valg, selv om lyden tidvis hadde mye romklang, noe som bidro til å understreke for lytteren at man befant seg hjemme i sin egen stue og ikke i London denne kvelden. Det hjalp å skru opp volumet, men lyden la en liten begrensing på utbyttet. Når det er sagt var stemningen god og musiseringen herlig energisk. Det var en fryd å høre Walkers gitarspill og riffing fra scenekanten. Vokalist Coleman var i storform, både som sanger og som seremonimester. Hans kommunikasjon med publikum var emosjonell, inviterende og provoserende; han snakket til stammen sin, på godt og vondt.

På Love Like Blood mintes gruppe Coleman og Walkers fedre, som begge hadde gått bort i løpet av de siste to årene. Love Like Blood ble levert i en kraftfull og intens versjon, og var et høydepunkt. Høydepunkter var også nyere sanger som Pandemonium og en intens versjon av Total Invasion. Det var også artig å høre Wardance fra scenen, og tankene gikk unektelig tilbake til London tidlig på åttitallet; det må ha vært en sann svir å høre denne alt for høyt på en trang, liten klubb, den gangen det begav seg for alvor.

Rating: 7/10