Capitolo 6 – Frutti Per Kagua (It LP, 1972)

1) Frutti per Kagua; 2) Grande Spirito; 3) Il tramonto di un popolo; 4) L’ultima notte

Opprinnelsen til italienske Capitolo 6 kan spores til 1969, nærmere bestemt til Toscana. I 1969 slo Viareggio-guttene Luciana Caso (trommer) og Jimmy Santerini (keyboards) seg sammen med musikere fra Livorno, og tok navnet Capitolo 6. Det gikk tre år før gruppa fikk utgitt et album, og på veien til kontrakten med IT, et underbruk av RCA, var det flere utskiftninger i mannskapet.

Besetningen som spilte inn Frutti Per Kagua, Capitolo 6 eneste album, bestod i tillegg til Cato og Santerini, av Riccardo Bartolotti (sang, gitar, fløyte), Loriano «Fischio» Berti (saksofon, fløyte) og Mauro Romani (bass).

Originalutgaver av Frutti Per Kagua går for å være blant de mest sjeldne platene fra den italienske progscenen på syttitallet. Når det en sjelden gang dukker opp et eksemplar, går det for mangfoldige tusen kroner. Sjeldenheten har garantert bidratt til platas status og enkelte onde tunger påstå at ryktet ikke står i stil med kvaliteten på det musikalske innholdet. Frutti Per Kagua blir ofte omtalt som en mindre sentral utgivelse i den italienske prog-kanonen. Det er svært trangt om plassen på lista over de beste utgivelsene fra støvel-landet, og det ble laget sterkere album enn Frutti Per Kagua, men plata fortjener definitivt å bli husket og spilt, for det er fine saker som skjuler seg i de sjeldne rillene. Capitolo 6 nådde første et «større» publikum da Mellow ga ut en cd-utgave i 1994.

Bak et nydelig, sørgmodig gatefold-omslag, som bestod av en eldre indianer gjerdet inn på en liten plett med et trebein som hadde grodd fast, skjulte det seg et stykke kraftfull progressiv rock av sin tid. Undertegnende har ikke italienskkunnskaper til å bekrefte at plata var et konseptalbum om indianeres skjebne i Amerika, men det er i følge kilder tilfelle. Uansett var musikken det viktigste, og Capitolo 6 la seg til seg til rette mellom de røffeste, mest hard rockende gruppene og de symfoniske, mykt lyriske sidene av italiensk prog. De hadde åpenbart hentet inspirasjon fra Jethro Tull, og det var ikke bare fløytespillet som gjorde den referansen aktuell. De lå nærmere grupper som Museo Rosenbach, Delirium og De De Lind enn symfoniske mestere som Banco og PFM. Riccardo Bartolottis stemme var i den røffe enden, langt fra de mykeste italienske progvokalistene, men også et stykke fra de aller mest grusrøstede. Bartolotti hadde en stemme som bar, og som tok opp i seg den typiske italienske sentimentaliteten, men også hadde kraft i pipene til å skape barskere stemninger.

Platas 34 minutter var full av «utålmodig» prog, med tempo- og stemningsskift på løpende bånd. Det store høydepunktet var tittelsporet, som opptok hele side 1, med sine tett på 19 minutter. Dag Erik Asbjørnsen har en flott beskrivelse av dette klassiske stykke prog i sin umistelige bok Scented Gardens Of The Mind (om progressiv rock i 20 europeiske land i perioden mellom 1968 – 1980). Hans poeng om at stykket hentet inspirasjon fra klassisk musikk i den tydelige tredelingen er godt. «Frutti per Kagua» ble innledet som en seig bluesy rocker, som etter snaut fem minutter gikk over i et langt parti med to påfølgende crescendo, som begge bygde seg sakte opp med nye tema. Avslutningsvis ble tema fra det første crescendo hentet frem igjen, denne gangen med vokal. Det var et svært vellykket stykke musikk, som i tillegg til å være ypperlig komponert ble fremført med bravur; her var det god plass til fløyte, gitar og orgel i lange soli.

De tre sporene på side to kom noe i skyggen av det klassiske tittelsporet, men stod greit på egne bein, uten å nå samme kolossale høyder. Grande Spirito var en kort, pompøs ballade, som endte opp som platas svakeste kutt.  Il tramonto di un popolo kombinerte hissig Tull-inspirasjon i raske partier og utflytende balladerier med keyboard i samspill med Bartolotti. Best på side to var 12 minutter lange L’ultima notte, en sentimentalt anlagt ballade, med fløyte som bærende melodisk element og platas mest komplekse vokalarrangement. Her kunne inspirasjon fra klassisk rock av samme tid anes, tenk David Crosby og Jefferson Airplane. Det var en fin avslutning på et album som er obligatorisk for alle tilhengere av progressiv rock.

Rating: 8/10