Kate Bush – Aerial (EMI 2cd, 2005)

CD 1:  A Sea of Honey: 1)King of the Mountain; 2) π; 3) Bertie; 4) Mrs. Bartolozzi; 5) How to Be Invisible; 6) Joanni; 7) A Coral Room

CD 2: A Sky of Honey: 1) Prelude; 2) Prologue; 3) An Architect’s Dream; 4) The Painter’s Link; 5) Sunset; 6) Aerial Tall; 7) Somewhere in Between; 8) Nocturn; 9) Aerial

At det skulle ta tolv år før Kate Bush lot høre fra seg igjen var det neppe mange som forestilte seg, heller ikke hovedpersonen selv. Etter å ha gitt ut fire album mellom 1978 og 1982, hadde Bush lagt seg på en frekvens på tre til fire år mellom platene. Det var en gjennomsnittlig utgivelsespraksis for store artister på åtti- og nittitallet.

Planlagt eller ikke, tolv års opphold ble det, og pressen og omgivelsenes oppfatning av Bush som en tilbaketrukken, folkesky eksentriker ble forsterket. Kate hadde ikke planlagt en så lang pause. Hun ble imidlertid mor til Albert («Bertie) i 1998, og en familiekjær person som henne tok dét på største alvor. Dermed gikk årene, og først i 2005 var hun tilbake. Da Aerial omsider materialiserte seg, fikk fansen en skikkelig dose. Aerial var Bush’ første dobbeltalbum, med totalt en time og tjue minutter ny musikk. Aerial bestod av to deler. Den første plata, under tittelen A Sea Of Honey, bestod av syv frittstående sanger, mens cd nummer to var en sammenhengende «suite», med tittelen A Sky Of Honey. Med andre ord det samme konseptet som på hennes mesterverk fra 1985, Hounds Of Love, bortsett fra at hun den gangen nøyde seg med en cd.

Det var en lett gjenkjennelig Kate Bush som møtte lytteren, selv om hun også hadde mye nytt å by på. Aerial utforsket kontemplative stemninger og var påvirket av jazz, folkemusikk og renessansemusikk, samtidig som hennes forkjærlighet for syttitallets progressive rock var tydelig. Det var en skjerpet og inspirert Kate Bush som møtte lytteren. Hun sang fantastisk, faktisk bedre enn noensinne. Stemmen hadde fått en patina av alder og modning, samtidig som deler av den undrende, sensuelle Bush fra tidligere fortsatt var tilstede.

Bush brukte stort sett de samme musikerne som tidligere. Mest sentrale var hennes kjæreste (og far til sønnen) Danny McIntosh og hennes ekskjæreste Del Palmer. Trommeslagerne Peter Erskine, Steve Sanger og Stuart Elliott delte på jobben. I tillegg bidro som vanlig broder Paddy Bush, og blant annet Eberhard Weber (bass) og Rolf Harris (vokal og didgeridoo). Michael Kamen arrangerte strykerne.

Aerial var nok et godt album fra Bush, og hun mottok som vanlig gode kritikker. Albumet gikk til tredje plass i UK, og klarte en 48. plass i USA.

Det tok tid å få ørene rundt alle Aerials krumspring og hemmeligheter. De syv frittstående sangene på disc 1 var enklest å komme inne i. Åpningssporet King Of The Mountain, fortalte en merkelig historie om Elvis Presley på sledetur i snøvær(!?). Sangen var en av hennes minst umiddelbare singler, men hadde en herlig, seig stemning, og vant seg etter gjentatt lytting. Den påfølgende π fortatte i mye av samme avslepne, proggy landskap, der historien om en søt og vennlig mann med dyp interesse for tall ble fortalt. π hadde originale vendinger både i tekst og musikk, hvor Bush blant annet hektisk ramset opp tall, samtidig som musikken hadde en ro og sjelfull spenning i seg.

På hyllesten til sønnen, Bertie, ble hun støttet av to musikere på renessanseinstrumenter, i en ballade full av oppriktig kjærlighet til sønnen. Det var en uforbeholden kjærlighetserklæring full av fryd og jubel, men som lytting ble den litt traust. Bush mistet som kjent moren sin rundt utgivelsen av The Red Shoes in 1993, og hyllesten til henne dukket ikke opp før gjennom A Coral Room. A Coral Room var en av hennes flotteste ballader, dypt rørende som den var.

Bush nøyde seg ikke med Elvis; i Joannie tok hun for seg Joan Of Arc, uten at musikken klarte å heve seg helt til Bush beste nivå. Musikalsk sett var How To Be Invisible mer tilfredsstillende, med kunstrock og suveren vokal av Bush. Den hardt arbeidende kvinnen, som sørget for at alt er på plass innenfor hjemmets fire vegger, ble hyllet i Mrs. Bartolozzi, der refrenget ble bygd rundt «washing machine». Bush har uttalt at hun gikk helt opp i livet som mor, og sangen var nok en refleksjon rundt egen tilværelse.

Bush trakk seg etter hvert enda lenger unna bylivets styr og stress, og i 1998 flyttet den lille familien til en halvøy ved elven Kennet i Berkshire. Noen år senere kjøpte hun også et sommerhus på sørspissen av Devon. Det landlige og dypt britiske i musikken til Bush ble forsterket ytterligere av livet på landet og nærkontakten med den britiske naturen. Suiten A Sky of Honey er en av de mest fullendte og magiske musikalske fortellingene om det britiske, særlig naturen på øya, som er utgitt. Musikken var dypt pastoral og samtidig full av spenninger. Pianopop, orkestermusikk, elektronisk musikk, korpartier, ballader, noe som minnet om flamenco og opptak av fuglekvitter og dyreliv gikk opp i en enestående helhet. Det hele var festet til jorden gjennom jazzinspirert spill fra bass og trommer, noe som ga musikken en nerve og unik swing. A Sky Of Honey var helt på høyden med suiten på side to på Hounds Of Love, og står igjen som noe av det flotteste Bush har produsert.

Den store beholdningen på Aerial ble dermed disc 2, med sin perfekte utforming og utførelse. Noen få svakere sanger på disc 1 trakk litt ned, men ikke mer enn at Aerial må høres av alle musikkinteresserte.

Rating: 8,5/10