Bon Iver – I,I (Jagjaguwar cd, 2019)

1) Yi; 2) iMi; 3) We; 4) Holyfields; 5) Hey, Ma; 6) U (Man Like); 7) Naeem; 8) Jelmore; 9) Faith; 10) Marion; 11) Salem; 12) Sh’Diah; 13) RABi        

Med I,I fortsatte den kommersielle og kunstneriske suksessen for Bon Iver. Det var en sjelden spenning knyttet til hva Justin Vernon og hans etter hvert tallrike samarbeidspartnere skulle finne på, etter at de foregående utgivelsene hadde vist en smått unik utvikling, og en kameleonaktig forvandling fra plate til plate. Slik sett var den kanskje største overraskelsen ved I,I at den ikke bød på de helt store overraskelsene. Her var ingen radikale sprang, som fra album en til to og særlig fra det selvtitulerte andre albumet til 22, A Million. I,I var en konsolidering og en oppsummering av de tre første platene, og det uten at det var problematisk. For I,I var nok et godt album, fullt av fengslende og original popmusikk. På tross av et større antall samarbeidspartnere enn tidligere, her var navn som James Blake, den underkjente Bruce Hornsby og Moses Sumney blant gjestene,  hadde Bon Iver stålkontroll på det musikalske uttrykket, og benyttet gjestene som krydder i egen gryte.

Gjesteartister, større forventinger og en viss konsolidering til tross, I,I var egenartet og langt unna «corporate calculation». Her var heller ingen liksom-avantgardistiske misforståelser fra no counts som Kaney West. Kun en ektefølt kunstpop, laget av og for egen glede.

I,I ble til over en lang periode,og mesteparten av studioarbeidet ble gjort i brødrene Vernons studio i Wisconsin. Som forgjengeren ble I,I «konstruert» gjennom nitidig fokus på den enkelte komposisjon og arrangement, og igjen uten at det låt annet enn naturlig og uanstrengt – og ikke minst latterlig smakfullt. I,I var aldri overlesset, på tross av mange instrumenter og pålegg. Arrangementene var sedvanlig oppfinnsomme. Gitarene var mer eller mindre kastet ut vinduet (med noen unntak), men her var elektronikk, piano, blåsere, kor, lydeffekter og mer til, og tidvis en jublende stemning av nesten-gospe.

I,I var lettere i anslaget enn 22, A Million, og la seg et sted mellom det mesterverket og album nummer to i stil og form, hele veien med Vernons sikre signatur. Sangene holdt seg stort sett i rolig tempo, med enkelte skift, men temperaturen var alltid høy og stemningen tidvis intens, uten at det noen gang var mindre enn inviterende og fengende.

Det var mulig å vurdere I,I som Bon Ivers beste plate, men over tid slo den fullt ikke så hardt og overraskende som forgjengeren. Den var likevel mer enn smart og tiltrekkende nok til å fange lytterens interesse – lenge og vel. I,I bekreftet Vernons posisjon som en av popverdens mest interessante artister. Han klarte å ivareta en spenstig balanse mellom det kommersielle moderne og det nyskapende, uten at det noen gang låt påtatt eller konstruert.

Om det skulle letes etter innvendinger var det noen som påpekte at komposisjonene ikke var like sterke som på forgjengeren. Det var en innvending det var mulig å ha forståelse for, men kun i den grad man lyttet til I,I stykkevis og delt. Om man ga I,I sjansen som album, og lyttet til plata tvers gjennom, falt innvendingene bort, mens alle sangene fant sin naturlige plass i helheten.

Rating: 8/10