The Adverts – Crossing The Red Sea With The Adverts (Bright LP, 1978)

1) One Chord Wonders; 2) Bored Teenagers; 3) New Church; 4) On The Roof; 5) Newboys; 6) Bombsite Boy; 7) No Time To Be 21; 8) Safety In Numbers; 9) Drowning Men; 10) On Wheels; 11) Great British Mistake

I 1976 flyttet kjæresteparet Gaye Black (aka Gaye Advert) og Timothy «T.V.» Smith fra landsbyen Bideford i Devon til London, på grunn av manglende jobbmuligheter og fordi de ønsket å starte band, inspirert av punken som var i ferd med å reise seg. Det kule og fotogene paret – Gaye ble et av de første kvinnelige punkikonene – fikk med seg Howard Pickup på gitar og Laurie Driver på trommer. T.V. Smith komponerte musikken, sang og spilte gitar. Gaye spilte bass. T.V. Smith var tidligere med i bandet Sleaze, som i 1975 kom så langt som til å lage et promo-album. Plata ble utgitt i et lite opplag i 2013, og viste et band i grenseland mellom kunstrock og glam.

Det tok fort av for The Adverts. De var sentrale på den legendariske punk-klubben The Roxy, hvor de spilte en rekke ganger de første månedene i 1977, og varmet opp for blant andre Generation X og The Damned. Gruppa fikk raskt kontrakt med Stiff Records. I slutten av april kom debutsingelen One Chord Wonders, som skulle være beskrivende for deres musikalske kunnskaper. Her koketterte T.V. Smith en god del. For selv om The Adverts ikke var skolerte musikere, hadde  de evnen til å skru sammen og fremføre energiske, fengende låter, fulle av friske meldinger. I august 1977 inntok The Adverts de britiske hitlistene, med singelen Gary Gilmore’s Eyes, som gikk til 18. plass. Da hadde de allerede forlatt Stiff til fordel for Anchor Records, som de spilte inn to singler for, før de fikk kontrakt med Bright, et datterselskap av CBS.

Gary Gilmore’s Eyes var en av punkens definitive statements, med et hektende driv, stort refreng og notoriske tekst. Smith var en av den britiske punkens beste låtskrivere og frontmenn, og gruppa hadde et (ikke så hemmelig) våpen i Gaye Advert, som raskt ble en av punkscenens mest «saucy» frontkvinner, for å bruke et sitat fra The Sun. Kombinasjonen av stor tung bass, vever kropp, skinnjakke og MYE svart eyeliner, slo hardt blant både gutter og jenter.

The Adverts rakk både innspilling for John Peel, turne med Iggy Pop, to opptredener på Top Of The Pops og en singel til på listene før det var klart for debutalbumet i februar 1978. Crossing The Red Sea With The Adverts ble spilt inn i Abbey Road Studios på tampen av 1977 og produsert av John Leckie.

Crossing The Red Sea står igjen som et av de klassiske punkalbumene fra England, fullt på høyde med «The Clash», «Damned, Damned, Damned» og Never Mind The Bollocks».

The Adverts hadde blitt en samspilt punkmaskin da de gikk i studio. Eller kanskje rockemaskin var et bedre uttrykk. Sett i bakspeilet var nemlig The Adverts mest av alt et rockeband, i linjene fra sekstitallets garasjerock, protopunk ala MC5 og The Stooges, den tøffeste pubrocken og kanskje også et band som Slade. I likhet med sistnevnte hadde de en uslåelig sans for store refrenger, med tidsdefinerende titler og refreng; One Chord Wonders, Bored Teenagers og No Time To Be 21 stod perfekt til tidsånden.

John Leckie hadde gått gradene i Abbey Road Studios, der han begynte i 1970, som båndoperatør, tekniker og til slutt produsent. Han var relativt fersk som produsent i 1977, men hadde rukket å skru lyden på Be Bop DeLuxes Sunburst Finish. Leckie ga The Adverts en passe rufsete lyd; rå, men med tilstrekkelig bunn – Gaye Advert var slett ingen dårlig bassist – og ikke mer skrangling enn at Crossing The Red Sea hadde saft i seg til å realisere de flotte låtene. Gruppa holdt seg til oppskriften plata gjennom, og foretok ingen eksperimentelle utflukter. Det ga plata helhet og form, som aldri kjedet.

For det var et uanstendig knippe fete låter T.V. Smith hadde kommet opp med. Det var ikke ett svakt øyeblikk i løpet av de 11 sangene. Det hele var gjort unna på 31 minutter, alt i gikk i høyt tempo, og ga lytteren umiddelbar lyst til å spille plata èn gang til. De smarte tekstene bidro til det gode humøret og livslysten som oste av plata, og selv om tekstene kledde sangene opp i smått dystre scenario var det aldri virkelig alvor.

Crossing The Rea Sea distanserte det meste av punkfeltet, med en sjelden evne til å iscenesette unge menneskers tilværelse i England i 1977, og med en låtskriver med større evne til å skrive gode melodier enn de fleste i bransjen. At musikken også hadde smak av klassisk rock – dog spilt med aggressiv, dobbel hastighet – bidro også til appellen. Dessuten sang T.V. Smith (med hjelp av de andre); han nøyde seg ikke med bjeffing, slik mange av de andre vokalistene i punken hadde for vane. Det bidro også til at Crossing The Red Sea står seg fortsatt, og sakte, men sikkert har endret status fra et første generasjons punkalbum til en rockeklassiker.

Flere av sangene hadde vært tilgjengelige på singel tidligere, men overraskende nok ble det ikke plass til Gary Gilmore’s Eyes. Det har vært forskjellige forklaringer på hvorfor, men albumet ville nok kunne gått enda høyere enn til den 38. plassen den greide i UK om selve kronlåten hadde vært inkludert. T.V. Smith sørget for å rette opp denne blemmen på senere reutgivelser.

Rating: 9/10