Kate Bush – Director’s Cut (Fish People/EMI cd, 2011)

1) Flower Of The Mountain; 2) Song Of Solomon; 3) Lily; 4) Deeper Understanding; 5) The Red Shoes; 6) This Woman’s Work; 7) Moments of Pleasure; 8) Never Be Mine; 9) Top Of The City; 10) And So Is Love; 11) Rubberband Girl

Da ryktene om at Kate Bush jobbet med å «redefinere» deler av The Sensual World og The Red Shoes, var det både undring og en viss skuffelse hos fansen. For det første var det vanskelig å se behovet for å gjøre noe med to utmerkede plater og for det andre var det et sug etter ny musikk fra Kate. Så skulle det vise seg at 2011 ble et jubelår for Kate Bush interesserte, både gjennom nyinnspillingene, som ble utgitt som albumet Director’s Cut, og ikke minst gjennom det helt nye albumet 50 Words For Snow, som ble utgitt på tampen av året.

Director’s Cut ble utgitt 16. mai. Bak et omslag som viste filmruller i bevegelse, var det elleve kjente sanger. Fire var opprinnelig å finne på The Sensual World og syv var hentet fra The Red Shoes.

Kate Bush hadde tidvis gitt uttrykk for misnøye med det «harde» digitale lydbildet på spesielt The Red Shoes, og da hun gikk inn i materialet på nytt var det gjennom en miks av total nyinnspilling og bearbeiding av de opprinnelige innspillingene. Alle sangene hadde ny vokal fra Kate Bush. Hele albumet ble tatt opp og bearbeidet analogt, for å gi musikken et «mykere» og «rundere» uttrykk. Det lyktes Bush med, og det var med en blanding av sjokk og jubel jeg lyttet til Director’s Cut første gangen. Her var det ikke snakk om en forsiktig justering, men for det meste en total make-over. Mange av de digitale løsningene var fjernet, enten det dreide seg om keyboards, trommer eller annet. De opprinnelige trommesporene var erstattet av den formidable Steve Gadd, som var hyret inn til Director’s Cut, og som også ble sentral på 50 Words For Snow. Begge de opprinnelige albumene hadde bidrag fra prominente gjester, enten det dreide seg om Eric Clapton, David Gilmore, Nigel Kennedy, Trio Bulgarka eler andre, og alles bidrag var bevart på Director’s Cut. Sangene ble lagt i lavere toneleie, for å tilpasse seg utviklingen i Bush’ stemme, som var blitt betydelig dypere og rundere i løpet av de 20 årene som hadde gått siden de opprinnelige innspillingene. Resultatet ble et varmt og spirituelt gjenhør med gamle sanger, som i sum var så endret og tidvis forbedret at det var enkelt å konkludere med at Director’s Cut var et nytt Kate Bush album.

Rubberband Girl, This Woman’s Work og Moments Of Pleasure ble spilt inn helt på nytt. Rubberband Girl fremstod i ny drakt. Den ble båret frem av et Stones-riff cirka 1969, supplert med rått munnspill fra Brendan Power og ikke minst Danny Thompsons buldrende ståbass. Midtveis ble det hele tatt ut i stratosfæren, med et tungt kosmisk synthteppe fra Bush selv. Utrolig. This Woman’s Work og Moments Of Pleasure var to av Bush’ sterkeste ballader, og man kunne spørre seg hvorfor det var nødvendig å fikle med disse, men jammen om ikke begge fikk et nytt og annerledes liv. Moments Of Pleasure, Bush hyllest og lament til nære og kjære som hadde gått bort, inkludert hennes egen mor, virket enda sterkere når tidens tann hadde slipt av den umiddelbare sorgen, som var erstattet av en dyp melankoli. This Woman’s Work var dekonstruert og bygd opp på nytt. I 2011 hang den på et elektrisk piano som duppet bak en inderlig Bush; aldeles henførende – og spør ikke om hvilken versjon som er å foretrekke.

Historien om Bush’ forsøk på å bruke deler av teksten fra avslutningen av James Joyce Ulysses, hvor Molly hadde sin erotiske monolog, ble som kjent stoppet av arvingene i 1989. I 2011 fikk hun imidlertid tillatelse og tittelsporet fra The Sensual World gjennoppstod som Flower Of The Mountain, med ny tekst. Sangen ble tilført en dyp og inderlig sensualitet, av teksten, men også av Bush’ stemme, som lå kledelig dypere. Den samme tunge, erotiske stemningen hvilte over Song Of Solomon, som ble  tilført glødende gospel av Mica Parish. Dèt bidro til at den nye utgaven faktisk ble et løft fra den allerede flotte originalen. And So Is Love tjente også på at årene hadde gått: den ble ikledd en patina av levd liv, noe som gjorde budskapet tyngre og mer insisterende.

Selv om Director’s Cut i sum ble svært vellykket, var det ikke alle sangene som gjenoppstod i bedre versjoner. De nye løsningene på Deeper Understanding, med sønnen Berties vokal ikledd autotune, fungerte greit, men originalen var sterkere. Heller ikke The Red Shoes fremstod veldig løftet, selv om den hadde en annen energi enn originalen.

Rating: 8/10