Killing Joke – Absolute Dissent (Spinefarm cd, 2010)

1) Absolute Dissent; 2) The Great Cull; 3) Fresh Fever From The Skies; 4) In Excelsis; 5) European Super State; 6) This World Hell; 7) Endgame; 8) The Raven King; 9) Honour The Fire; 10) Depthcharge; 11) Here Comes the Singularity; 12) Ghosts Of Ladbroke Grove

The raven’s flown and left the tower

And Albion feels all abandoned

Høsten 2010 ga originalbesetningen av Killing Joke ut sitt første album sammen siden 1982. Jaz Coleman og Geordie Walker hadde vært sentrale i gruppa i hele karrieren. Youth hadde vært med fra og til, mens trommeslager «Big» Paul Ferguson hadde vært fraværende siden 1982. De fire møttes igjen under triste omstendigheter, i den mangeårige bassisten Paul Ravens begravelse. De fant sammen i minnet om hvor viktig Killing Joke hadde vært og var for alle fire, og bestemte seg for å turnere sammen.

På turneen i 2008 spilte de flere av sine mest definitive album i sin helhet. Alle stoppene på ruten ble tilgodesett med to konserter. Første kvelden var dedikert til debutalbumet «Killing Joke» og oppfølgeren What’s THIS for…!. Andre kvelden stod Pandemonium og et utvalg singler for tur. Sommeren etter spilte de på diverse store festivaler. Høsten samme år spilte de fire inn et nytt album.

Absolute Dissent var nok et godt album fra Killing Joke. Med unntak av et par blundere på slutten av åttitallet hadde gruppe levert en forbløffende rekke med sterke plater. Absolute Dissent var ikke helt på nivå med gruppas mest klassiske øyeblikk, som «Killing Joke» (1980), Night Time (1985) og Pandemonium (1994), men var likevel et album som bet godt fra seg i katalogen.

Hosannas from the Basements of Hell var det strammeste og mest intense albumet Killing Joke noensinne hadde gitt ut, og Coleman og Walker hadde nok behov for å slippe inn litt luft og lys på oppfølgeren. I tillegg var Youth og Ferguson med denne gangen, og de fire skrev låtene sammen. Absolute Dissent fortsatte i hovedsak med betongrocken som dominerte de to foregående platene, men produksjonen var mindre klam og intens. I tillegg var det flere sanger som viste frem et annet Killing Joke. De sporene som skar klar av den tyngste rocken var blant de største høydepunktene på albumet.

European Super State var rendyrket synthpop, som om lite hadde skjedd siden Outside The Gate (1988). Det var hyggeligere å høre Killing Joke i dette terrenget i 2010 enn det var i 1988, da gruppa mest av alt hørtes ut som de hadde mistet grepet. Tekstens dyrking av Europa kunne leses både som en hyllest til EU og som en sarkastisk nidvise. Velg selv.

Paul Ravens bortgang hadde satt et støkk av sjokk og smerte i Killing Joke, og han ble hyllet på den rett ut nydelige The Raven King. Åpningen viste Colemans evne til å spenne opp et sørgmodig bilde over store historiske flater. Resten av teksten tok, ifølge Coleman, for seg alt Raven var forbannet over, uten at dèt var enkelt å lese ut av den symboltunge lyrikken. Musikken var tung, fengende poprock, med en syngende – ikke brølende – Coleman i front.

Ghosts Of Ladbroke Grove sendte lytteren tilbake til Notting Hill cirka 1979. Her hadde Colemans familie bodd i generasjoner, her ble Killing Joke stiftet og her hadde det alltid vært et levende, multikulturelt miljø. Sangen var badet i dub, som en hommage både til Killing Jokes opprinnelse og til reggaemiljøet i bydelen.

Honor Of Fire og In Excelsis lå ikke langt unna den smått kommersielle rocken gruppa drev med på Night Time, og ga denne lytteren motivasjon til til å finne frem mesterverket fra 1985 igjen.

De tyngre sangene var blandet kost. Tidvis bar de preg av at gruppa hadde kjørt seg fast i velkjente formler. Da kunne den voldsomme intensiteten og Colemans hese brøl bli smått slitsom lytting. Andre ganger fungerte det utmerket, som for eksempel i tittelsporets rifftunge, jublende tribalrock.

Rating: 7,5/10