The Adverts – Cast Of Thousands (RCA LP, 1979)

1) Cast Of Thousands; 2) The Adverts; 3) My Place; 4) Male Assault; 5) Television’s Over; 6) Fate Of Criminals; 7) Love Songs; 8) I Surrender; 9) I Looked At The Sun; 10) I Will Walk You Home

Da The Adverts andre og siste album ble utgitt i oktober 1979, var det til unison slakt fra musikkpressen, og lite oppmerksomhet fra publikum. Da gruppas manager Michael Dempsey døde av elektrosjokk i forbindelse med en ulykke hjemme hos seg selv, 6. desember 1979, var det nok for The Adverts, som gikk hver til sitt. Dermed kunne The Adverts bli stående igjen som nok et eksempel på et kortlivet prosjekt, som leverte èn klassiker og deretter en flopp, før gruppa gikk til de evige musikalske jaktmarker. Rent bortsett fra at deres andre album faktisk var, om ikke en klassiker, så i hvert fall et misforstått, godt album.

Presse og fans ble tatt på sengen av Cast Of Thousands, som hadde lite annet enn T.V. Smiths smarte tekster til felles med debuten. Skarpe gitarer og minimale punkanthems var forlatt til fordel for sanger med store arrangementer, dominert av piano og synthesizer. Ikke nok med det, for å realisere T.V. Smiths visjon hadde de gått til sengs med «fienden», representert gjennom produsent Tom Newman. Newman var en «boring old fart» i følgende gjeldene oppfatninger, selv om han ikke var mer enn 36 år i 1979. Newman hadde spilt i det britiske psykedeliabandet July, som ga ut en miniklassiker tilbake i 1968. I 1970 begynte han et samarbeid med Richard Branson, og var sentral i Bransons plateselskap Virgin. Newman produserte den første utgivelsen på Virgin, som var Mike Oldfields Tubular Bells. Newman holdt også en solokarriere gående, med Faerie Symphony fra 1977 som det mest kjente. Hans samarbeid med Oldfield, som strakk seg over mange album, var så langt fra korrekt som det var mulig å komme i punk- og nyveiv-kretser i 1979.

Så viste Newman seg likevel å være en god samarbeidspartner for den rastløse T.V. Smith. Hele hans kommende solokarriere skulle bære preg av nysgjerrighet og nye innfall, noe som fikk sitt første utslag på Cast Of Thousands. Smith var usikker på veien videre etter debuten. Han komponerte mye nytt materiale, som sprikte i forskjellige retninger. Noen låter tok han med seg til sitt neste prosjekt, T.V. Smiths Explorers, noen ble dedikert til et ikke-realisert prosjekt sammen med med Richard Strange (Doctors of Madness) og ti endte opp på Cast Of Thousands.

The Adverts hadde utvidet besetningen med Tim Cross på piano og synthesizer. Cross hadde i likhet med Newman jobbet med Oldfield. Rod Latter var ny trommeslager siden debuten. De to nye medlemmene satte sitt preg på albumet. Cross var over hele plata. Pianoet hans tidvis sendte tankene til Roy Bittan i Bruce Springsteens E-Street Band. Latter var en kompetent trommeslager, som fant ut av de mer komplekse arrangementene Smith hadde laget denne gangen. Gaye Adverts bass var fortsatt hjertelig tilstede, selv om hun var mindre dominerende enn sist. Gitarene, og dermed Howard Pickup, spilte ikke samme rolle som sist, selv om The Adverts fortsatt var et gitarband i bunn. «Cast Of Thousand» var «stor» rock, med en produksjon Phil Spector verdig.

Plata ble rammet inn av det minneverdige tittelsporet og balladen I Will Walk You Home. I Will Walk You Home var en myk ballade, nesten så langt unna One Chord Wonders det var mulig å komme.

Mellom disse to var det åtte sanger som alle holdt bra nivå, uten å være like umiddelbare klassikere som mange av sporene på debuten. Plata spilte godt som album, og det var til produsent Newmans honnør at han klarte å skape en helhet av Smiths ideer. Musikken var fortsatt full av hooks og god pop, og var et modig album, i den forstand at Smith fulgte instinktene sine i stedet for å tilfredsstille publikummet gruppa hadde opparbeidet. Det beste eksemplet var den nydelige pop låten My Place, som ble spilt med rockens intensitet og formelig svevde frem. Var det den mest oppløftende sangen som kom ut i 1979?

Nærmest sitt «gamle jeg» var The Adverts på Male Assault. Male Assault og Television’s Over var de eldste sangene på plata. Førstnevnte hadde de spilt live i 18 måneder før de gikk i studio. De to sangene viste nok at det hadde vært ting å hente også ved å legge seg nærmere stilen på debuten enn de gjorde, men det forhindret ikke at Cast of Thousand ble et stilig album.

Rating: 7,5/10