Enslaved – Frost (Osmose LP, 1994)

1) Frost; 2) Loke; 3) Fenris; 4) Svarte Vidder; 5) Yggdrasil; 6) Jotunblod; 7) Gylfaginning; 8) Wotan; 9) Isøders Dronning

Sommeren 1994 var Enslaved tilbake i Grieghallen Studio. Som sist fikk trioen hjelp av Eirik «Pytten» Hundvin. Frost ble utgitt i slutten av november samme år, perfekt timet til den kalde årstiden. Frost bar sin tittel med verdighet; Enslaved leverte et iskaldt black metal album, med tung inspirasjon fra norrøn mytologi.

Etter drapet på Aarseth og den påfølgende nedsmeltingen av Deathlike Silence, signerte Enslaved  en avtale med plateselskapet Osmose. Osmose ble etablert av franskmannen Hervé Herbaut i 1991, og ble et hjem for band som Absu, Dark Tranquillity, Lifelover, Immortal, Marduk, Vital Remains, og flere.

Enslavd bestod fortsatt av Ivar Bjørnson, Grutle Kjellson og Trym Torson. Frost ble det siste Enslaved-albumet Torson var med på. I 1996 forlot han gruppa til fordel for Emperor. På debuten komponerte Ivar Bjørnson alt materiale alene. Denne gangen samarbeidet Bjørnson og Kjellson om fem av låtene. De resterende fire skrev Bjørnson alene.

Frost spilte best som en helhet. I motsetning til sist, hvor fire av fem spor strakk seg over ti minutter, var låtene denne gangen kortere. Det lengste sporet klokket inn på litt under ni minutter. Etter en forsiktig åpning, med tittelsporets instrumentale og stemningsfulle keyboardvandring over snøkledde landskap, skled Frost over i den brutale Loke. Loke var, etter en rolig åpning, et helvetesritt gjennom snøkledde skoger, via hissig black metal. Det var et lite sjokk å høre Enslaved så «trve kult». De som hadde forventet en videre utvikling fra den progressive og tidvis kunstferdige Vikingligr Veldi, fikk seg en overraskelse. Frost var en konsentrasjon om grim black metal. Det var i hvert fall førsteinntrykket ved lytting til Frost. For undertegnede fremstod plata innledningsvis som en liten skuffelse, der de storstilte ambisjonene syntes vraket til fordel for et enklere uttrykk.

Frost hadde imidlertid langt mer å by på enn hva førsteinntrykket indikerte. Det dukket opp nyanser (av svart?) i musikken, med fengende riff og fikse detaljer, enten det dreide seg om akustiske gitarer, bruk av tangenter eller Kjellson dype stemme, resiterende deler av teksten. Nærlytting på Frost ga betydelig avkastning, og det tilsynelatende kaotiske rabalderet åpnet seg opp for den nysgjerrige lytter. Tidvis var musikken direkte groovy, i mangel av et bedre ord, uten at du et øyeblikk må tenke på groovy som i groovemetal. Det svingte av den hvite støyen trioen leverte fra seg. Så skal det ikke legge skjul på at Frost var en drøy pille å svelge, for de som ikke hadde erfaring i de tøffeste metalfagene.

Tekstene nærmet seg Immortals hyllest av den kalde, beinharde norske naturen. Kjellson gnagende, “onde” røst påkalte alle fra Loke og Fenris til verdenstreet Yggdrasil og Wotan (Odin). Det norrøne tekstuniverset lå langt unna satanisme og direkte kristendomsuthenging, men stod perfekt til den rå musikken. Kombinasjonen av påkalling av Odin i nevnte Yggdrasil og musikkens dissonante, smått akustiske messing, var spesielt virkningsfull. Yggdrasil brøt opp den grimme stormen som var Frost. Det samme gjorde den avsluttende Isøders Dronning, som var det sporet som minnet mest om forgjengerens langstrakte odysseer. Her gneldret Kjellson effektivt over et black metall-komp, med dryss av akustiske gitarer. Det ga nødvendig dynamikk til et insisterende og rensende album, som svei øregangene på lytteren.

Rating: 8/10