Yardbirds – Five Live Yardbirds (Columbia (EMI) LP, 1964)

1) Too Much Monkey Business; 2) Got Love If You Want It; 3) Smokestack Lightning; 4) Good Morning, Little Schoolgirl; 5) Respectable; 6) Five Long Years; 7) Pretty Girl; 8) Louise; 9) I’m A Man; 10) Here ‘Tis

Yardbirds har skrevet sitt navn inn musikkhistorien mye som følge av at tre av de fremste gitaristene England noen gang har frembrakt var innom gruppa. De fleste forbinder Yardbirds som karrierestartpunkt for Eric Clapton, Jeff Beck og Jimmy Page. Historiske linjer til tross, Yardbirds står støtt på egne bein, som et av Englands beste r&b/rock & roll-band. Gruppa leverte noen av sekstitallets skarpeste singler, og bidro tungt til rockens utvikling i noen år midt på sekstitallet.

Yardbirds startet ut med ren r&b. Gruppa ble stiftet i London i 1963, og etter noen omveier tok de navnet Yardbirds. Etter at gitaristen Top Topham sluttet, fikk Keith Relf (vokal, munnspill), Jim Mc Carthy (trommer), Chris Dreja (rytmegitar) og Paul Samwell-Smith (bass), med seg Eric Clapton på gitar, og det var denne besetningen som begynte å spille konserter i London i 1963. Første faste spillested var The Crawdaddy Club i Richmond. Her fulgte de i fotsporene til The Rolling Stones, og som for den gjengen var neste stoppested The Marquee, i 90 Wardour Street, hvor de i en periode spilte hver fredag. Yardbirds ble raskt en populær konsertattraksjon, og det var lange køer utenfor klubben da gruppa skulle spille.

Gruppas energiske manager Giorgio Gomelsky fikk ideen om at deres første album burde bestå av et konsertopptak, slik at det store publikum fikk oppleve gruppas energi og intense tolkninger av bluesklassikere fra scenen. Som sagt så gjort, og  på nyttårsaften 1964 ble Five Live Yardbirds utgitt, etter at Gomelsky hadde skaffet gruppa platekontrakt med EMI. Plata inneholdt opptak fra en konsert på nettopp The Marquee.

Yardbirds var sterkt inspirert av elektrisk Chicagoblues. Howlin Wolf, Muddy Waters, Bo Diddley og Elmore James var blant forbildene. Dette satte selvsagt sitt preg på konsertene til gruppa, som i all hovedsak besto av  versjoner av blueslåter. På Five Live Yardbirds var det kun coverlåter. Det var gitt plass til tre låter av Bo Diddley, samt materiale av blant andre Isley Brothers, Chuck Berry, John Lee Hooker og Howlin Wolf.

Five Live Yardbirds var et unikt dokument, både over det tidlige Yardbirds og som dokumentasjon av den britiske blues-boomen i sin spede begynnelse. Det foreligger få konsertopptak av god kvalitet fra 1963 og 1964, og selv om studioplatene som artistene ga ut ofte inneholdt god musikk, var unektelig mange studioopptak plaget av tynn og spinkel lyd, og ikke minst artister som ikke var vant til å levere på bestilling i studio. Five Live Yardbirds var derfor en befriende dokumentasjon av villskapen, energien og den ungdommelige kåtskapen som utspilte seg fra scenen da Yardbirds spilte live. Fra scenen kunne Yardbirds også fri seg fra kravet om to- og tre minutters låter, og improvisere vilt og uhemmet over originallåtene. Så skal det legges til at musikerne, med et selvsagt unntak for Eric Clapton, knapt var mer enn kompetente på sine instrumenter. Rytmeseksjonen humpet i vei, og vokalist Keith Relf  nådde aldri samme nivå som Eric Burdon, Mick Jagger og Phil May. Det gjorde i grunn lite, og var heller med på å øke sjarmfaktoren. Yardbirds fikk det til å svinge avsindig, begrensede ressurser til tross, særlig da låtene ble strukket ut i tid, og gruppas patenterte «Rave- Ups» sendte musikken ut i rytmeorgier og feedbackdrømmer. Chris Dreja sa det best selv; vi spilte dobbelt så høyt og dobbelt så fort som alle andre.

Så var det Slowhand;  selv om gruppa ellers ikke var verdensmestere på instrumentene, hadde de Eric Clapton, og i han den beste blues og rock & roll gitaristen i England i 1964. Selv om han var både ungdommelig sky og keitete på scenen, var han allerede i en alder av 19 år en fenomenal gitarist. Om du tviler vil du være overbevist drøye to minutter inn i åpningssporet, en hensynsløs versjon Chuck Berrys Too Much Monkey Business. Samtidig var det klart at Yardbirds ikke var Eric Clapton med band. Han dominerte ikke omstendighetene slik man kanskje kunne tro, og gruppa kunne tjent på enda mer Clapton-gitar og færre munnspillsoloer.

Five Live Yardbirds inneholdt røff, upolert r&b, som må ha vært et sjokk tilbake i 1964. Innstilling og fremføring minnet om punken, som skulle erobre London 12 år senere. Det var ingenting på plata som kunne settes i båsen for kjedelige hvite menn som forsøkte seg på svart musikk; Yardbirds var med å skape noe nytt, sammen med  blant andre The Rolling Stones, The Animals og The Pretty Things.

Rating: 8/10