Killing Joke – MMXII (Spinefarm cd, 2012)

1) Pole Shift; 2) Fema Camp; 3) Rapture; 4) Colony Collapse; 5) Corporate Elect; 6) In Cythera; 7) Primobile; 8) Glitch; 9) Trance; 10) On All Hallow’s Eve

Originalbesetningen av Killing Joke trivdes åpenbart godt sammen igjen, og kun halvannet år etter Absolute Dissent var de farlige fire tilbake med ny plate. MMXII ble påbegynt i hjemlandet i 2011, der medlemmene komponerte et stort antall sanger. Da det var tid for selve innspillingen, dro de til kjente trakter i Tsjekkia. MMXII ble spilt inn i Studio Faust Records i Praha, samme sted som Hosannas From The Basements Of Hell ble til.

Omslaget var en forunderlig affære. Hvordan gruppa og samarbeidsparter/designer Mike Coles kunne bli enige om et slikt makkverk var vanskelig å forstå. Foran et ødelagt industrilandskap var det klasket på en hodeskalle og et våpen. Det så ut som noe en ungdomsskoleelev hadde smurt sammen i en kunst- og håndverkstime. Det musikalske var heldigvis ikke på samme beskjedne nivå, selv om det var mulig å kjenne på en viss ujevnhet hva gjaldt både tekst og musikk.

Alle låtene var skrevet av gruppa i felleskap, selv om det unektelig var Colemans klo som merket tekstene. MMXII var erketypisk Killing Joke. Deres patenterte tribal- og industrirock med dryss av poprock og synthpop, utgjorde de musikalske ingrediensene. MMXII lå tett på forgjengerens uttrykk, selv om helheten var en liten dytt nærmere industrirocken; det var færre øyeblikk av pop denne gangen, selv om de fortsatt fantes.

Tekstuniverset kretset rundt kjente og kjære tema, der verdens utvikling (forurensing, globale selskapers grådighet, politikeres tvilsomme moral, og så bort etter) ble koblet med okkulte og overnaturlige fenomener. Over det hele vaket Jaz Colemans iscenesetting av Killing Joke og fansen, i deres fellesskap rundt okkulte ritualer, særlig uttrykt på gruppas konserter. Samholdet og samvirket mellom gruppa og fansen var lyset og håpet i en verden i forfall.

Det lange åpningssporet Pole Shift oppsummerte det meste av innholdet på MMXII. Låten varierte fra tungt øs, med en brølende Coleman, til soner av synthpop med innsmigrende vokal, flytende nesten-progressive øyeblikk og så tilbake til øset igjen. Fena Camp slo tungt med dype synthekkolodd, før den velsmurte, glinsende Jokemaskinen veltet inn; Geordie Walker var fortsatt en enestående riffmester, og rytmeseksjonen med Youth og «Big»Paul Ferguson var tung og presis. Fena Camp sendte tankene tilbake til tidlig Killing Joke, men var tilført en patina av ro, i alt sinnet over amerikanernes behandling av uønskede personer på egen jord.

Rapture holdt også høy klasse, der den pekte tilbake både til debutalbumet og Pandemoniums intensitet. Det samme gjorde den herlige In Cythera, som var den nærmeste gruppa kom pop denne gangen. En deilig blanding av synthpop og kommersiell rock, som minnet om Night Time fra 1985. Den hadde ikke gjort seg bort på det mesterverket. Etter In Cythera fulgte Primobile, som hadde samme synthpådraget, men også en seigere og tyngre stemning, der den slepet seg frem under en mystisk-mytisk tekst om menneskers samhandling, tilgivelse og det å komme ut i andre enden som hele mennesker.

Mye godt å lytte til her altså, men det var også sanger som ikke tilførte stort til Killing Jokes enestående produksjon. Låter som Glitch, Corporate Elect og Colony Collapse ble sjangerøvelser mer enn selvstendig lytteverdige spor. Dermed ble MMXII ujevn, men med nok høydepunkter til at plata hører hjemme i enhver tilhengers samling.

Rating: 7/10