Kate Bush – 50 Words For Snow (Fish People cd, 2011)

1) Snowflake; 2) Lake Tahoe; 3) Misty; 4) Wild Man; 5) Snowed in at Wheeler Street; 6) 50 Words for Snow; 7) Among Angels

Det var en stor lettelse for Kate Bush å få realisert Director’s Cut. Etter sigende ble prosessen med å gi de gamle sangene nytt liv krevende og altoppslukende, og da dette omsider var på plass fikk hun frigjort mye energi. Den energien kanaliserte hun i et album med helt nye sanger, som hun så smått jobbet med parallelt med ferdigstillelsen av Director’s Cut, og som ble klart såpass raskt at 50 Words For Snow var ute i butikkene før jul i 2011, kun seks måneder etter at Director’s Cut.

Selv om Kate Bush har sagt at innspillingen av 50 Words For Snow var et overskuddsprosjekt og gikk smertefritt, var det nok et poeng at plata ble klar til utgivelse i desember. 50 Words For Snow var ikke et  tradisjonelt «julealbum», men åpenbart et «snøalbum», hvor tematikken kretset rundt snø, som i snømenn, snøflak, is på innsjøer og ikke minst en kjærlighetshistorie med en Yeti, i typisk surrealistisk Bush- stil.

Hun hadde med seg flere av de vanlige samarbeidspartnerne. Ektemannen Dan McIntosh (gitar), Del Palmer (bass), Danny Thompson (dobbel bass) og John Giblin (også bass) var alle på plass. Den viktigste medspilleren denne gangen var nok likevel trommeslageren Steve Gadd. Sammen med Bush’ piano dominerte han på spesielt på platas tre første sanger, som hadde en samlet spilletid på hele 35 minutter. Totalt utspilte 50 Words For Snow seg over 65 minutter, og inneholdt kun syv sanger. Albumet var hennes klart mest meditative, nesten ambient til tider. I motsetning til tidligere innspillinger hvor hun gikk i studio med kun skisser til nye sanger, komponerte hun denne gangene alt ved pianoet før hun gikk i studio. På store deler av albumet var det ballade-Kate som møtte lytteren. Denne gangen var det imidlertid langt mellom de store  refrengene og fengende temaene. De tre første sangene, Snowflake, Lake Tahoe og den tretten minutter lange Misty, gled stille frem over enkle pianofigurer, støttet av Steve Gadds sjeldent beherskede og samtidig rett ut perfekte trommespill.

Den først stemmen som møtte lytteren på 50 Words For Snow var den lyse guttestemmen til Albert McIntosh, Bush’ tretten år gamle sønn. Kates myke, moderlige og etter hvert dype røst, la seg så som et beskyttende teppe rundt sønnen. Snowflake mediterte seg frem over et usikkert landskap, med så minimalistiske virkemidler at det krevdes tålmodig lytting for å få full glede av musikken.

Snowflake skled umerkelig over i den like forsiktige, ambientpudrede Lake Tahoe. Her var barnestemmen erstattet av de klassisk skolerte sangerne Michael Wood og Stefan Roberts. Deres vokale bidrag stod i kontrast til Bush dype torchsang, der de to mennene hvilte i bakgrunn, som to spøkelser fra gamle tyske lieder. Det satt en perfekt stemning for Bush tekst om innsjøen hvor overjordiske figurer og spøkelser materialiserte seg. Over det hele svevde et mildt orkesterarrangement, som løftet musikken til himmels.

Tematikken på Misty, den siste sangen i «triologien» som åpnet albumet, var ellevill selv til den fantasifulle og metafysisk inspirerte Bush å være. Misty var en kjærlighetssang til en snømann, hvor det ikke dreide seg om avstandsforelskelse, men et fysisk forhold. Teksten var et bilde på kjærlighetens forgjengelighet, som smeltet bort også i den virkelige verden.

Snowflake-Lake Tahoe-Misty innebaren storstilt fornyelse av Kate Bush musikalske uttrykk. Lenger unna rock og pop hadde hun aldri vært. Det var en krevende form hun hadde valgt, hvor pianoballaden ble blandet med ambiente teksturer, jazzy tromming og Danny Thompsons makeløse dobbel-bass. Ga man musikken tid ga den mangetalls tilbake, der den stod i kald luft dirrende av skjønnhet og oppriktighet.

Før 50 Words For Snow ble avsluttet med Among Angels, leverte Bush tre sanger med større innslag av kjent rytmikk og fengende refreng. Først Wild Man, som også ble sluppet på singel i en nedkortet versjon. Den ville passet inn på Arial, med sitt fengende kor og trip hop-inspirerte trommespor. Teksten fortsatte i samme spor som på Misty, hvor protagonisten lette etter den forjettede snømann. Han ble gitt flere oppfinnsomme kallenavn i løpet av de syv minuttene sangen varte.

Det eneste feilgrepet på 50 Words For Snow var bruken av Elton John som duettpartner på den for så vidt vakre kjærlighetssangen Snowed In At Wheeler Street. Hans malmfulle røst malte dessverre med voldsomt bred pensel, og den gamle krigeren klarte ikke å matche hverken Bush subtile tekst eller hennes sanginnsats. Det var synd, for det minimale kompet og den storstilte melodien var et sterkt stykke musikk. Kanskje hun skulle brukt Mark Hollis eller David Sylvian i stedet. Det skal legges til at Bush selv var strålende fornøyd med Elton Johns innsats.

På tittelsporet dukket skuespilleren Stephen Fry opp, der han over et, i denne sammenheng, hissig beat fra Gadd resiterte 50 ord for snø. Han ble drevet frem av Bush, som hele veien minnet mannen på hvor mange ord han hadde igjen før han kom til 50. Det var smart og morsomt gjort, men selv om sangen tåler gjentatt lytting ble noe av effekten litt matt etter hvert. Den ble et par minutter for lang.

Helt til slutt lå Among Angels, med sin trøstende tekst om å hvile seg i andres hender. Her leverte Bush en av sin største vokalinnsatser noensinne; sår, øm, moden og moderlig, og likevel med kraft og en unik «renhet» i foredraget.

Rating: 8,5/10