Bikini Kill  – Bikini Kill (Kill Rock Stars 12″ EP, 1992)

1) Double Dare Ya; 2) Liar; 3) Carnival; 4) Suck My Left One; 5) Feels Blind; 6) Thurston Hearts the Who

Bikini Kill var den fremste representanten og ledestjernen i riot gggrl bevegelsen, som gjorde furore på første halvdel av nittitallet. Bikini Kill var et av flere band frontet av kvinner, som ga høylytt uttrykk for sin forbannelse over hvordan jenter ble holdt nede av sexistisk machokultur i samfunnet generelt og i kunstverden spesielt. Det musikalske uttrykket var rotfestet i kompromissløs punk. Med andre ord i sjangeren som hadde hatt som ambisjon å røske opp i det bestående, med samfunnskritiske tekster og slamrende rock, men som endte opp som en fastlåst sjanger i seg selv, og som ikke ga jenter nevneverdig større spillerom enn de hadde hatt i rock før punk. Noen sterke kvinner kom selvsagt frem i punk og new wave, men suksessen til Siouxsie Sioux, Chrissie Hynde, Lydia Lunch, Exene Cervenka, Kim Gordon, Julia Cafritz og noen flere, var først og fremst rotfestet i disse kvinnenes egen styrke, og ikke fordi de ble spesielt godt heiet på av omgivelsene og sine mannlige kolleger.

Bikini Kill hadde selskap av mange interessante grupper, som Babes In Toyland, Bratmobile, Heaven For Betsy, Zuzu’s Petals, Hole, Frightwig, L7 og litt senere Sleater- Kinney, det beste bandet av dem alle. Om ikke alle de nevnte var like enkle å putte i riot grrrl-bagen, var de alle «sisters in arms», og fikk stor betydning for jenters interesse for å spille i band, selv om bevegelsen dessverre ikke maktet å flytte de tunge mannsdominerte strukturene mange millimetere.

Da Bikini Kill ble stiftet av Kathleen Hanna (sang, låtskriving), Kathi Wilcox (bass), Billy Karren (gitar) og Tobi Vai (trommer) i Olympia, Washington. var de ikke den første gruppa som skrek ut sinte, radikalt feministiske tekster, men de ble likevel frontfigurer for den musikalske armen av riot grrrl- bevegelsen, mye på grunn av Kathleen Hannas punkglamorøse tiltrekning. Hun satte ord på og frontet det unge, radikale jenter hadde tenkt og skrevet i diverse fanziner fra slutten av åttitallet. Hanna skrek ut sitt sinne over hvordan unge kvinner ble behandlet, og satte ord på sin og andres frykt for voldtekt, mishandling og annet. Hanna hadde en intens avlevering, med et skrik av en vokal, som gikk gjennom marg og bein da hun satte alle kluter til. I den grad gruppa lot seg intervju, var deres eneste interesse å oppfordre jenter til å starte egne band. Egen musikk snakket de mindre om.

Bikini Kill fikk støtte av fans som Kurt Cobain, men måtte også tåle nedlatende omtale fra mannlige musikkjournalister, som ikke forsto hva som foregikk. Svake mannlige punkere og misunnelige kvinnelige punks kunne heller ikke unngå å lage problemer på gruppas konserter, noe Hanna vanligvis løste ved å konfrontere den enkelte der og da, midt i konserten. Hannas bakgrunn som stripper, og jobb på et mottak for mishandlede kvinner, gjorde at hun hadde sett det meste, var inderlig forbannet og klar for tøffe tak.

Musikken til Bikini Kill var en ildfull kombinasjon av  punk ala 1979,  proto-grungens villskap, hardcorens ultra-aggressivitet og støyrockens stygge, gitarmishandlende nirvana. Gruppa debuterte med kassetten Revolution Girl Style Now i 1991. Deres første vinylutgivelse kom i oktober 1992, en selvtitulert 12″ EP på Kill Rock Stars Records. Kill Rock Stars ble etablert i Olympia i 1991, og skulle bli et sentralt plateselskap for flere artister i riot grrrl-bevegelsen.

«Bikini Kill» ble produsert av Ian MacKaye. Legenden MacKaye, kjent fra Minor Threat, Fugazi og senere The Evens, var en sentral skikkelse i post-hardcore miljøet i USA. Han stod også bak plateselskapet Dischord. Han gjorde ingen forsøk på å temme Bikini Kill, som dundret gjennom seks låter på et drøyt kvarter. Det åpnet med den rivende Double Dare Ya, hvor Hanna skrek at det Bikini Kill som var på ferde, og de ville ha revolusjon nå!  Den påfølgende Liar hadde et gitarstuk ala tidlig Sonic Youth, der en kvinnestemme deklarerte «Give Peace A Chance», mens Hanna skrek forstyrret og livredd over det hele. Det tredje høydepunktet var den stramme Feels Blind, hvor gruppa hadde kommet opp med fengende riff og en melodi som skilte seg ut.

Tekstene kunne være slagordpregede og musikken tidvis formelpreget, men engasjementet, intensiteten og den oppriktige, ustyrlige energien gjorde «Bikini Kill» til givende lytting.

Rating: 7,5/10