Enslaved – Eld (Osmose cd, 1997)

1) 793 (Slaget Om Lindisfarne); 2) Hordalendingen; 3) Alfablot; 4) Kvasirs Blod; 5) For Lenge Siden; 6) Glemt; 7) Eld

I april 1997 dukket Enslaveds tredje album opp, to og et halvt år etter Frost. Det var lang tid, men det var åpenbart at de hadde brukt tiden godt. Enslaved var fortsatt en trio, men Kjellson og Bjørnson hadde fått selskap av en ny trommeslager. Harald Helgeson erstattet Trym Torson, etter at sistnevnte satte seg bak trommene i Emperor i 1996.

For tredje gang på rad var Pytten produsent, og innspillingene foregikk også denne gangen i Grieghallen. Det var fortsatt den patenterte «Pytten-lyden» som gjaldt, med den særegne miksen av grottelyd og tung, metallisk klang. Det var en unik kombinasjon, som skilte plater spilt inn i Grieghallen fra de fleste andre. Det var likevel én stor forskjell fra de foregående Enslaved-utgivelsene, og det var produksjonen av trommene. Helgesons spill fikk en tørr, slamrende lyd, som var forfriskende uvanlig og passet godt inn i det musikalske uttrykket.

Med unntak av Glemt, som Ivar Bjørnson skrev alene, komponerte Kjellson og Bjørnson låtene sammen. Tematikken var som vanlig forankret i vikingtid, norsk mytologi og natur.  Omslaget var beskrivende for innholdet. Der satt Grutle Kjellson i full vikingmundur på en trone, tittende skjelmsk inn i kamera, som en metalens Mona Lisa. Det var morsomt, og må jeg si, pubertalt stilig. Ved lytting til den komplekse musikken var det fort gjort å glemme at de to kjernemedlemmene var kun henholdsvis 20 og 24 år gamle i 1997.

Eld var en blanding av debutens progressive utskeielser og Frost ramme black metal. Der Frost var iskald og sint, var Eld varm og dyptgående intens, med mørke historier fra forgangen tid. Eld blandet det kontante med det melodiøst utforskende. Det ga en engasjerende helhet. Kjellson sang på norsk, og brukte både ren vokal og «kvlt» røst. Dèt fungerte godt, og skapte variasjon i uttrykket. Eld var gruppas beste album så langt.

Den 16 minutter lange åpningen med 793 (Slaget Om Lindisfarne) var et soleklart høydepunkt. Her blandet de progressiv rock, folkemusikk og black metal, til et storveis, ambisiøst hele, uten noen gang å sette lytterens tålmodighet på prøve. Låten åpnet med tilnærmet ambiente keyboardtoner over forsiktig duppende bass, før et synthlerret ble brettet ut på filmatisk vis. Etter noen minutter var det over i et middtempo metaldriv, der gitarbuzz ble blandet med akustiske gitarer og Grutle Kjellsons rene sang. Etter hvert slo en renere black metal gjennom lydmuren, og høynet intensiteten ytterligere. Det var mektig og feng(sl)ende.

De øvrige seks låtene nådde ikke helt opp til åpningens høyder, men det var ingen svake punkter å finne. Alle sangene var majestetiske i sin brutale fremferd, der harsk metal ble mikset med melodiøse partier. Alfablot viste fint frem Elds modus operandi, med bruk av forskjellige vokale virkemidler, i takt med musikkens skift fra det primitivt buldrende til det storslagent progressive. For Lenge Siden var et godt eksempel på trioens evne til å kombinere sjangere, uten at intensiteten falt eller uttrykket ble pompøst innholdsløst. Den inneholdt også resitering fra Kjellson, noe som bidro ytterligere til den trolske stemningen av natur og myter.

Rating: 8/10