Killing Joke – Pylon (Spinefarm cd, 2015)

1) Autonomous Zone; 2) Dawn Of The Hive; 3) New Cold War; 4) Euphoria; 5) New Jerusalem; 6) War on Freedom; 7) Big Buzz; 8) Delete; 9) I Am the Virus; 10) Into The Unknown

Originalbesetningen til Killing Joke skulle vise seg å være mer utholdende enn kanskje forventet. Tidligere hadde det vært stadige skift i besetningen, med Walker og Coleman som de eneste konstant tilstedeværende. De originale fire hadde funnet sammen igjen i 2008, og ti år senere gjennomførte samme besetning en 40 års jubileumsturne. Lenge før den tid, i oktober 2015, var det klart for det tredje albumet på rappen fra det originale Killing Joke. Pylon ble en suksess. Albumet gikk til 16. plass i UK, og ble deres første topp 20 album siden Pandemonium, tilbake i 1994.

Gruppa benyttet seg av samme metode som sist, det vil si øving og låtskriving hjemme i England, før de dro til Tsjekkia for innspillingene. Pylon endte opp som et typisk, moderne Joke-album, med stor energi, industriell dysterhet og støyrock, toppet med Colemans dommedagsprofetier. Pylon var mer ensidig bastant enn de to forgjengerne. Det var lite pusterom i form av synthpop, poprock eller andre formidlende omstendigheter denne gangen. Colemans vokal var på den andre siden en smule mer variert enn den brukte å være – han sang mer enn han brølte, selv om også kraftvokalen tidvis dukket opp.

Mangel på variasjon til tross, Pylon lå trygt forankret i det moderne Killing Joke-uttrykket. Det gikk relativt rette linjer gjennom albumene deres på totusen tallet, en rekke av album som viste at det var mer enn liv laga, selv etter nærmere 40 års virke. Gruppa hadde en smått unik posisjon i det tyngre rockelandskapet, med musikk som ikke helt var verken metal, støyrock eller industrirock, men Killing Jokes unike brygg. Den klassiske kombinasjonen av Walkers gitarer, Youths myke, gyngende basstoner, synthenes knudrete teksturer og Fergusons tidvis geniale banking, var unik.

Likevel var Pylon det minst nødvendig av gruppas album på en god stund. Det var lite nytt denne gangen, selv om det låt aldri så tungt og frenetisk, i spennet mellom åndelig kaos og tung rock. De fleste låtene var på det jevne, og riffmaskinen Walker var heller ikke på sitt skarpeste. Heller ikke tekstene hadde spesielt mye nytt å by på. Det var fortsatt overvåkingssamfunnet, verdens sammenbrudd, teknologiske helvetesvisjoner, brann i Midt-Østen, umoralske Wallstreet og korrupsjon, som var Colemans fokus, uten at han brakte noe særlig nytt til bordet. Heldigvis slapp han inn håpet og lyset i Euphoira; det varmet.

Pylon ble aldri direkte svak eller uinteressant. Til det hadde de for mye for seg, både gjennom det uendelig tiltrekkende drivet i musikken og i den intense vokalen til Coleman. Det ble muligens litt for lett å nøye seg med Pylons to høydepunkter, som til gjengjeld var formidable. New Jerusalem drev i vei på et synthbad, koblet med hakkete Walker riff og Fergusons bastante midtempo stuk, før Coleman dro det hele ut og opp i et intenst kaos av toner og tekst. I Am The Virus var enda sterkere. En hyperintens reise gjennom en dyster verden, hvor Coleman dro sitt gamle triks med å brøle ut tittelen i refrenget. Den ble et klart høydepunkt, som fint kan kreve en plass blant Killing Jokes topp 20 beste låter.

Og dèt sier som kjent ikke lite.

Rating: 7/10