Bikini Kill – Yeah Yeah Yeah Yeah (Kill Rock Stars Split LP, 1993)

1) White Boy; 2) This Is Not a Test; 3) Don’t Need You; 4) Jigsaw Youth; 5) Resist Psychic Death; 6) Rebel Girl; 7) Outta Me

Splitalbumet Bikini Kill gjorde med britiske Huggy Bear, har blitt stående som den definitive markøren i riot grrrl bevegelsen. Her «kolliderte» to fremragende punkband fra hver sin side av Atlanteren, i noe som var to illsinte, beske og sarkastiske sider med støyrock, som feiret en bevegelse som betydde mye for opprørske jenter i alternative miljøer i USA og Europa.

Selv om denne anmeldelsen handler om Bikini Kills plateside, er det all mulig grunn til å også nevne Huggy Bear. Huggy Bear ble stiftet i Brighton i 1991, og debuterte på plate året etter. De ga ut en rekke singler, kassetter og ep’er, men kun èn LP, den fine Weaponry Listens to Love, før bandet ble oppløst. Deres bidrag til splitalbumet bestod av åtte sanger forankret i punk, med konsesjoner til støyrock og poprock. Huggy Bear stod utmerket til Bikini Kill, og bidro til at albumet står igjen som et viktig dokument i alternativrocken på nittitallet.

Bikini Kills syv sanger ble spilt inn i øvingslokalene, på en firespors opptaker. Opptakene var rå og lo-fi, men passet perfekt til gruppas iltre støyrock. Bikini Kill spyttet ut syv låter i høyt tempo, på overraskende selvsikkert og kompetent vis. Det låt kaotisk og slamrende, men gruppa hadde kontroll over virkemidlene, og tekstene satte en spiss på det hele. Dèt sørget vokalist Kathleen Hanna for, der hun varierte stemmebruken fra det skrikende superintense, via det småjenteaktige, til det ondt, dryppende sarkastiske. Tekstene var slagordpreget, men kom gjennom til lytteren via gruppas unike sting og Hannas formidlingsevner; noen ganger er det enkle det beste. Med utsagn som “Don’t fit your definitions! Won’t meet your demands!”, Your’re Fucked!, That girl acts like she’s the queen of the neighborhood/I’ve got news for you, she is! traff Bikini Girl en generasjon unge jenter på leting etter egen identitet og mulighetsrom; det ble startet mange «jenteband» i forlengelsen av Bikini Kills herjinger.

Yeah, Yeah, Yeah var ikke bare ulyd og ramme tekster, først og fremst var plata en samling sjeldent sterke låter. Fengende, livsbejaende og sjarmerende punk, med stor hekt og kraft. Samtlige sanger satte spor i denne lytteren og var en fryd å høre – høyt! Så enkelt og samtid så raffinert.

Alle sangene hadde noe ved seg, men noen spor pekte likevel ut. Rebel Girl har blitt stående igjen som Bikini Kills definitive statement og suverent beste låt. Rebel Girl var en av nittitallets beste punklåter, med en klassisk melodi, musikalsk avriving et sted mellom Sonic Youth og Nirvana, og en tekst som definerte riot grrl-universet. Hadde Bikini Kill hatt flere sanger med slikt crossover potensiale hadde ikke et stort, kommersielt gjennombrudd vært langt unna.

Den sjarmerende poplåten Outta Me skilte seg også ut, med anslag av The Shop Assistants’ oppdatering av girlgroup-soundet fra sekstitallet. This Is Not A Tests’ var også lett å hekte seg på, der trommeslager Tobi Vais’ primitive spill trakk linjene tilbake til syttitallets punk og sekstitallets mest primitive garasjerock.

Yeah Yeah Yeah gjorde unna sine syv sanger på et snaut kvarter, noe som var en perfekt dose punkenergi, og akkurat kort nok til at man umiddelbart måtte høre den èn gang til.

Rating: 8/10