Bikini Kill – Reject All American (Kill Rock Stars cd, 1996)

1) Statement Of Vindication; 2) Capri Pants; 3) Jet Ski; 4) Distinct Complicity; 5) False Start; 6) R.I.P.; 7) No Back­rub; 8) Bloody Ice Cream; 9) For Only; 10) Tony Randall; 11) Reject All American; 12) Finale

Da Bikini Kill slapp sitt siste album, Reject All American, i april 1996, hadde det gått to og et halvt år siden Pussy Whipped. I løpet av denne perioden hadde futten gått ut av den opprinnelige Riot Grrrl bevegelsen, og musikkpresse og omgivelsene for øvrig hadde gått videre til nye jaktmarker. Mens futten fislet ut av mange av de opprinnelige gruppene fikk I hvert fall Sleater-Kinney fart på skøytene, og endte opp som et av de beste rockbandene på nitti- og totusen tallet. Det var en trøst.

Bikini Kill hadde ikke full pause i årene mellom Pussy Whipped og Reject All American. De ga ut tre singler mellom 1993 og 1995; den Joan Jett produserte New Radio/Rebel Girl, The Anti-Pleasure Dissertation og I Like Fucking. Disse singlene, inkludert b-sider ble samlet på albumet The Singles, som kom ut i 1998.  

Trommeslager Toby Vail hadde også andre jern i ilden i disse årene. Hun spilte inn fem EP’er med The Frumpies, sammen med blant andre Molly Neuman fra Bratmobile, i årene mellom 1992 og 1998.

Reject All American ble spilt inn I november 1995, med John Goodmanson som produsent. Goodmanson var en ung og lovende produsent, som hadde et av sine første oppdrag da han produserte Reject All American. Han skulle senere slå seg opp med oppdrag for blant andre Blonde Redhead, Blondie, Sleater-Kinney, Death Cab For Cutie, Nada Surf og The Posies. Alle disse, med et lite unntak for Sleater-Kinney, var langt unna det musikalske uttrykket til Bikini Kill. Og Goodmanson dro da også Reject All American et stykke inn i mer tradisjonelt indierock, selv om punkrocken fortsatt var representert.

Produksjonsverdiene var denne gangen løftet flere hakk, og gruppa hadde utvidet den musikalske paletten en smule. De hadde så vidt smakt på balladeformatet på For Tammy Rae allerede på forgjengeren, og denne gangen hadde de gjort plass til flere velfriserte, rolige sanger. En sang som For Only var langt unna de drøye utblåsningene gruppa hadde spesialisert seg på tidligere. De luktet også på mer tradisjonell indierock i sanger som Tony Randall. R.I.P. og False Start. Det var forståelig at gruppa ønsket å strekke sine musikalske vinger ut, men resultatet ble en alminneliggjøring av gruppas unike energirock. I sanger som de nevnte var de fort i selskap med svært mange andre, uten å makte å heve seg spesielt over det gjengse, med unntak for den vakre, melodiøse R.I.P. 

Det var fortsatt godt med punklåter, og her var Bikini Kill mer på hjemmebane. Da ble energi og fandenivoldskhet sluppet løs igjen, og deres særegne driv og identitet tittet frem. Også punkrocken var pyntet opp en smule, og selv om det ikke var plagsomt, forsvant noe av den hvite støyen og temperaturen i uttrykket. Verre var det kanskje med komposisjonene i seg selv, som i en del tilfeller var blåkopier av tidligere Bikini Kill-sanger. Tekstene var mindre slagordpregede enn tidligere, og som musikken mer behersket, selv om gruppas sedvanlige engasjement og sinne fortsatt lå og boblet under overflaten.

Etter Bikini Kills oppløsning i 1997, gikk Kathleen Hanna videre med soloprosjektet The Julie Ruin og gruppa Le Tigre. Da var alle spor av punk borte, men Hanna var fortsatt en opprørsk sjel, om enn i en annen innpakning.

I 2019 gjorde Bikini Kill et overraskende comeback og spilte noen konserter i USA og UK. 

Rating: 6,5/10