Au Pairs – Sense And Sensuality (Kamera Records LP, 1982)

1) Don’t Lie Back; 2) (That’s When) It’s Worth It; 3) Instant Touch; 4) Sex Without Stress; 5) Fiasco; 6) Intact; 7) Tongue In Cheek; 8) Stepping Out Of Line; 9) Shakedown; 10) America

Au Pairs debut ble en suksess. Playing With A Different Sex toppet de britiske «indie»-listene, og klatret til 33. plass på de offisielle salgslistene. Ikke verst for stram, feministisk post punk. Au Pairs så imidlertid lite til royalties fra plateselskapet, og var avhengige av intens turnevirksomhet for å skaffe smør på brødet. I 1982 gjennomført de ifølge Paul Hammond ikke mindre enn 285 konserter. Mellom slagene rakk de å spille inn sitt andre og siste studioalbum. Sense And Sensuality ble spilt inn mellom april og juni, og ble gitt ut på Kamera Records i august 1982. Det abstrakte kunstverket på omslaget inkorporerte verk av den russiske avantgardisten El Lissitzky (1914 – 1941), og ble ifølge medlemmene bestemt av gruppas manager, uten deres medvirkning. Baksiden viste en kvinnelig, hårete underarm. Uansett medvirkning eller ikke, i sum sa omslaget mye om Au Pairs ståsted.

Sense And Sensualitys fortsatte utforskingen av feminisme og seksualpolitikk, temaer som var fremtredende også på Playing With A Different Sex. Selv om tematikken var mye av den samme, ble den behandlet mindre direkte denne gangen. Slagordene var i stor grad forlatt til fordel for mer abstrakte og indirekte beskrivelser. Det gjorde at gruppa unngikk å bli selvrettferdig og moralsk høyverdig. Tvert imot formidlet Lesley Woods en sår inderlighet, full av empati og ektefølt fortvilelse. Woods var en av post punkens mest særprege vokalister. Innsatsen hennes, både som lyriker og vokalist, var imponerende i sanger som Sex Without Stress og Intact. Storpolitikk var også på agendaen, og kom særlig til uttrykk i Shakedown og Americas presise kritikk av USA under Reagan.

Sangene, som gruppa komponerte i fellesskap, var enda enklere og mer renskåret enn sist. Samtidig bredte de ut arrangementene. Sense And Sensuality inneholdt gjesteopptredener fra trumpet, saksofon, synthesizere og vibrafon. Blant gjestene var Chris Lee, James Johnstone og Olly Moore fra funkbandet Pigbag. Det ga musikken flere teksturer, selv om grunnbesetningen holdt seg temmelig strengt til minimalistisk bruk av gitar, bass og trommer. Arrangementene lente seg enda tyngre på funk denne gangen, noe som ble fint kledd opp av gjestemusikerne. Au Pairs la seg mellom Talking Heads mørke, «ekte» funk og Gang Of Four nedstrippede, ytterst hvite, nord-engelske utgave. Det var også spor av tidlig New Order/sen Joy Division, særlig i trommelyden, som hadde spor av Martin Hannetts tørre romklang. Inspirasjoner til tross, Au Pairs maktet å skape seg et eget rom i dette musikalske landskapet, som var smått overbefolket i 1982.

Med den voldsomme konsertaktiviteten ble det neppe mye tid til å komponere nytt materiale. Det medførte at gruppa gikk i studio med en litt ujevn samling sanger. Enkelte av sporene var bleke utgaver av sanger fra debuten, selv om det ikke var et gjennomgående problem. Men flere høydepunkt ala Sex With Stress, der tematikk, vokal, spill og melodi gikk opp i en nydelig helhet, hadde løftet Sense And Sensuablity.

Rating: 7,5/10