Enslaved – Monumension (Osmose cd, 2001)

1) Convoys to Nothingness; 2) The Voices; 3) Vision: Sphere of the Elements – A Monument Part II; 4) Hollow Inside; 5) The Cromlech Gate; 6) Enemy I; 7) Smirr; 8) The Sleep: Floating Diversity – A Monument Part III; 9) Outro: Self-Zero

Med Monumension fortsatte utviklingen mot den progressive metallen Enslaved skulle dyrke utover på totusentallet. Albumet var en videreutvikling av det gruppa satte i gang med på Mardraum, og enda mer vellykket

Etter å ha spilt inn to album i The Abyss Studios i Sverige, var Enslaved vel tilbake i Grieghallen i Bergen, De produserte selv, sammen med Grieghallens husprodusent Eirik «Pytten» Hundvin. Ivar Bjørnson stod for det meste av låtskrivingen, med noen bidrag fra Roy Kronheim og Grutle Kjelson. Gruppa hadde med seg to gjester, som satte preg på plata. Dennis Reksten var kreditert med «MiniMoog, Synths/Fxs all over the place». Reksten var noe av en legende i Bergens musikkmiljø. Han var hovedmann bak Elektrisk Regn, som ga ut to album på Apollon. Særlig debuten fra 1982, Steinbyen, har et velfortjent godt rykte. Også Trygve Mathisen hadde bakgrunn fra punk og new wave. Først i duoen Lik, og fra 1984 med Ym- Stammen. Ym-Stammen hadde et tungt etnisk-mytisk uttrykk, som var tungt inspirert av norrøn mytologi.

Reksten og Mathisen passet perfekt som bidragsytere på Monumentum. Reksten tilførte et drag av syttitallets progrock, med MiniMoogens syngende tone. Sammen med Bjørnsons synthesizere og hammond sørget han for at metalen til Enslaved ble drapert i nesten utenomjordisk tangentstuk. Det løftet musikken ut av tid og rom, og bidro til en betydelig avmatting av black metal (i tradisjonelle forstand) som musikalsk virkemiddel. Tilbake stod en egenartet progressiv metal med inspirasjon fra Pink Floyd (pre Dark Side Of The Moon) og tidlig King Crimson.

Lydbildet Pytten og bandet rattet frem ga plata betydelig høyde; varmt psykedelisk, drømmende fjernt og samtidig tungt som bly. Aller best kom dette til uttrykk på fenomenale The Sleep: Floating Diversity – A Monument Part III, skrevet av Kronheim, der Pink Floyd cirka Meddle, King Crimson første besetning og tung metal gikk opp i en dramatisk, storstilt helhet. Resultatet var pompøst, uten å være hult eller melodramatisk.

På tross av at de hadde fjernet seg fra den tradisjonelle Bathoryinspirasjonen, la ikke omslagsheftet skjul på Enslaveds dype fascinasjon for vikingtiden. Som for å understreke hvor de kom fra, kunne det leses i omslagsheftet at «Enslaved’s music reflects what we see as the cornerstones of ye Ancient Northern Ways; The desire to explore, discover and travel», og «- Always changing, yet remaining firmly rooted in tradisions and the Legacy of our Forefathers». Albumet var da bygd opp rundt et rite, viss mål var «self -transformation, or Ragnarok», som ble grundig utledet i heftet som fulgte med plata, der hver sang hadde en rolle i ritet. Konseptet var godt i tråd med Trygve Mathisens arbeid med Ym-stammen. Mathisen sang på Hollow Inside, som han hadde skrevet sammen med Bjørnson. Hollow Inside var tungt inspirert av Pink Floyd og deres drømmende prog-psykedelia. Da mellomspillet slo inn, måtte undertegende sjekke om ikke Nick Mason slo trommer og om ikke Richard Wright spilte keyboards.

Monumension var Enslaveds første album med kun engelske tekster. Samtidig glimret den tradisjonelle black metal-vokalen med sitt fravær på store deler av plata, noe som var naturlig gitt låtenes oppbygging og dramaturgi. De elleville bukkerittene var stort sett forlatt, til fordel for lavere tempo, med tidvis doom- og sludge inspirasjon, tenk gjerne Neurosis på en mild dag, uten at musikken ble mindre intens av den grunn, heller tvert imot.

Monumension hadde ingen unødvendige øyeblikk. Her var det flust med fengende tema og geniale musikalske løsninger, som til sammen dannet Enslaveds beste album så langt.

Rating: 8,5/10