Yardbirds – Little Games (Epic LP, 1968)

 1) Little Games; 2) Smile On Me; 3) White Summer; 4) Tinker, Tailor, Soldier, Sailor; 5) Glimpses; 6) Drinking Muddy Water; 7) No Excess Baggage; 8) Stealing Stealing; 9) Only The Black Rose; 10) Little Soldier Boy

 Etter å ha produsert Roger The Engineer, fant bassist Paul Samwell-Smith ut at han ville satse på en produsentkarriere. Han forlot Yardbirds i 1966. Som produsent jobbet han med blant andre Cat Stevens, Jethro Tull, Claire Hamill og Amazing Blondel. Samwell-Smith dukket senere opp som musiker, i blant annet Renaissaince og Box Of Frogs.

Til å erstatte Samwell-Smith valgte Yardbirds studiomusikeren Jimmy Page, som tok over bassen (!). Jimmy Page på bass var i overkant råflott, og etter kort tid byttet han og Chris Dreja instrumenter. Dermed var det klart for utgaven med både Jimmy Page og Jeff Beck på gitarer, i tillegg til Keith Relf på vokal og munnspill, Chris Dreja på bass og Jim McCarty på trommer. Denne utgaven fikk dessverre ikke lang levetid, men rakk å spille inn klassikeren Happenings Ten Years Time Ago, og noen spor til. Mot slutten av 1966 var det imidlertid over og ut for Jeff Beck, som fikk sparken etter å ha droppet ut av en USA-turne på grunn av sykdom. Det høres ut som en ugrei oppsigelsesgrunn, så man kan jo tenke at det var andre forhold som spilte inn; egoer av typen Page og Beck i samme band kunne neppe gått bra over tid uansett. Yardbirds fortsatte som kvartett, med Jimmy Page som eneste gitarist.

I 1967 utviklet rocken seg nærmest fra uke til uke. En viktig ingrediens var lange jams, improvisasjoner og utflippa lysshow. Pink Floyd, det tidlige Soft Machine og improv-legendene AMM førte an i avantgardeland i England, og Grateful Dead drev med LSD-utflippede varianter på den andre siden av dammen. Dette påvirket også Yardbirds. Konsertene deres endret seg fra «rave ups» og barskt hard rock til å bli dominert av lange improvisasjoner, filmklipp og lysshow.

Den eksperimentelle siden av Yardbirds var ikke veldig synlig på gruppas siste studioalbum, Little Games. Det var litt synd, selv om Little Games ikke var et dårlig album.

EMI ønsket selvsagt å selge plater, og hva var større garanti for det enn en navngjeten produsent? Dermed var det inn med Mickie Most. Most hadde hatt suksess med blant andre Herman’s Hermits, Donovan og Nashville Teens. Han kjente også Jimmy Page fra før. Page hadde spilt på flere av Mosts produksjoner som studiomusiker.

Little Games ble utgitt i juli 1967, etter noen korte og hektiske innspillingsdager samme vår. Mickie Most var mest opptatt av singler. Han kastet ikke bort tid på å perfeksjonere et studioalbum, for å si det pent. Merkelig nok var ikke Jimmy Page så dominerende som man kunne forvente. Det var selvsagt mye godt gitararbeid på plata, men ikke i nærheten av hva som skulle i komme med Led Zeppelin, og heller ikke på nivå med Jeff Becks rolle på forgjengeren. Deler av skylda for dette kan legges på produksjonen, som tidvis mikset Page langt bak i lydbildet. For å få ting unna ble studiomusikere hentet inn, blant andre en kar ved navn John Paul Jones, og en pianist ved navn Ian Stewart – begge selvsagte størrelser i rockehistorien.

Albumet har blitt stående i skyggen av Roger The Engineer og de legendariske singlene som kom i 1965 og 1966. Little Games holdt ikke samme kvalitet som forgjengeren, men plata har blitt ufortjent oversett og kritisert. For Little Games var et godt album, og det varr egentlig formidabelt hva gruppa fikk ut av drøye tre dager (!) i studio.

Little Games fortsatte der Roger The Engineer slapp, med en blanding av kontant r&b og mer eksperimentelle spor, med folk, pop og psykedelia. Det er flere spor som har holdt seg gjennom 55 år, og som må huskes når sekstitallet oppsummeres. Det meste holdt god kvalitet, og det var kun en virkelig bommert, den tamme, gapende, music hall-popen i Stealing Stealing, som må hørt passè ut allerede sommeren 1967. Det var også noen r&b -låter som ikke brakte særlig nytt til bords, som Drinking Muddy Water og No Excess Baggage.

På tross av en bommert og et par middelmådigheter var det ikke vanskelig å kose seg med albumet. Tittelsporet hang på et fint riff, «psykedelisk» cello og et herlig løft i refrenget. Den påfølgende Smile On Me var funky r&b av beste merke. Den kunne ha vært med forgjengeren, eller sågar på enda tidligere utgivelser.

Den største overraskelsen var Jimmy Pages akustiske øvelse White Summer, hvor han mikset folk med østlige toner. White Summer pekte frem mot folk-inspirasjonen i Led Zeppelin og tilbake til en foregangsmann som gitaristen Davey Graham. Page baserte White Summer nettopp på Grahams tolkning av den irske balladen  She Moved Through The Fair.

Noe av den samme stemningen ble hentet frem i Only The Black Rose, en uvanlig mild ballade. Skrevet og sunget av Keith Relf, så den fremover mot Renaissance, som Relf startet sammen med Jim McCarty, kort tid etter at Yardbirds var historie.

På Glimpses var den gotiske stemningen på plass, med en stil og tematikk som gruppa hadde utforsket med stor suksess på blant annet Still I’m Sad. Resultatet var et vakkert stykke psykedelia, med gregoriansk koring, radiobrokker og elektrisk sitar. Her hadde også Jimmy Page funnet frem buen han dro over gitarstrengene, som skulle bli et kjennetegn for ham i Led Zeppelin.

Little Games ble ikke den storselgeren alle håpet på. Plata ble ikke en gang utgitt i UK, og nådde kun 80. plass i USA.

Yardbirds tilbrakte siste halvdel av 1967 på turne i USA, under ledelse av den nye manageren Peter Grant. De slapp også noen mislykkede singler i denne perioden. Gruppa spilte sine siste konserter på forsommeren 1968 før det var over.

Jimmy Page satte sammen The New Yardbirds, som etter hvert forvandlet seg til Led Zeppelin. Resten er, som man sier, historie.

Rating: 7,5/10