Enslaved – Vertebrae (Nuclear Blast cd, 2008)

1) Clouds; 2) To the Coast; 3) Ground; 4) Vertebrae; 5) New Dawn; 6) Reflection; 7) Center; 8) The Watcher

Medlemmene i Enslaved deltok etter hvert på diverse prosjekter utenfor gruppa. I 2008 kom Trinacria med albumet Travel Now Journey Infinitely. I Trinacria samarbeidet Bjørnson, Kjellson og Isdal med støyduoen Fe-Mail og ytterligere noen flere musikere. Fe-Mail, bestående av Maja Ratkje og Hild Sofie Tafjord, hadde en original vri på støymusikk, som fengslet og skremte på samme tid. De to hadde også gjort mye utenfor Fe-Mail, der særlig Ratkje markerte seg som en avantgardist i verdensformat.

Musikken på Travel Now Journey Infinitely var langt vanskeligere tilgjengelig enn det Enslaved leverte samme år. Vertebrae var gruppas første album på Nuclear Blast, og sementerte Enslaved posisjon som en av de sentrale gruppene i alternativ/progressiv metal, sammen med navn som Opeth og Mastodon.

Vertebrae ble spilt inn i samme studioer som Ruun, produsert av gruppa selv og mikset i Studio Studio Nyhagen på Toten, hvor en viss Ronnie Le Tekrø holdt hus. Tekrø bidro også med gitar på åpningssporet Clouds.

Vertebrae traff et stort metalpublikum midt i planeten. Plata ble kåret til årets album i det innflytelsesrike tidsskriftet Terrorizer, og Enslaved turnerte USA sammen med Opeth på våren 2009. Det var ikke vanskelig å forstå Vertebraes appell. Enslaved var mer tilgjengelige enn tidligere, med mer strømlinjeformede låter, arrangementer og produksjon. Det var en «voksnere» estetikk i heftet som fulgte med plata. Det meste av norrøne effekter var borte, til fordel for tekster trykket på svart bakgrunn. Portrettet av gruppa viste fem voksne menn med alvorlig blikk, stirrende i kamera, med mørk bakgrunn og bekledning, mens hårmanker og skjegg viste tilhørigheten deres. Det var langt tilbake til et album som Mardraum (2000), med sin harde ekstrem metal. Vertebrae var også et annet beist enn de progressive storverkene Monumension og Below The Lights. Vertebrae fortsatte i sporene etter forgjengeren Ruun, dog enda et knepp nærmere det tilgjengelige.  Den rene vokalen ble fortsatt kombinert med Kjellsons grove rasp, og Enslaved var fortsatt en mektig metalmaskin. Vertebrae var et godt album, men de som hadde fulgt gruppas karriere og forelsket seg i de nevnte albumene, måtte kjenne på en liten skuffelse denne gangen. Noe av råskapen og den høyspente intensiteten fra tidligere manglet.

Tidvis var låtene vel gjenkjennelige repetisjoner av tidligere bravader. Mesteparten av musikken var presset inn i fastere former enn tidligere, med åtte sanger med mellom fire og åtte minutters varighet. Det ble fristende å trekke seg tilbake med de gamle klassikerne og la Vertebrae seile sin egen sjø. Så ble det likevel til at jeg ga plata godt med tid, og etter gjentatte lyttinger falt ting på plass. Et knippe av sangene trådde ut av anonymitetens skygge og krevde plass i gruppas kanon. Særlig Clouds vokste seg stor og sterk, med effektiv riffing og et drag som sendte tankene til Mastodon på en avmålt dag. Her viste gruppa frem alle sine kunstner, med temposkifter, herlig gitarspill i alle kanaler og den effektive vekslingen mellom ren og grov vokal.

Reflection hadde et saftig rifforama og hissig sang fra Kjellson, og noe av villskapen som var savnet på andre deler av plata. Center skilte seg også positivt ut. Her ble tempoet senket flere hakk, og Bjørnson fikk vist seg frem som den eminente gitaristen han var

Rating: 7,5/10