Dissection –  Storm Of The Light’s Bane (Nuclear Blast cd, 1995)

1) At the Fathomless Depths; 2) Night’s Blood; 3) Unhallowed; 4) Where Dead Angels Lie; 5) Retribution – Storm of the Light’s Bane; 6) Thorns of Crimson Death; 7) Soulreaper; 8) No Dreams Breed in Breathless Sleep

Nödtveidt tok Dissections på største alvor, og ble etter hvert lei av gitarist John Zwetsloots manglende dedikasjon. Zwetsloots glimret med sitt fravær i øvingslokalet, og ble til slutt kastet ut av gruppa. Hans siste opptreden med Dissection var her hjemme i steinrøysa, nærmere bestemt Oslo. Johan Norman var raskt på plass som erstatter, og i mars 1995 gikk Dissection i studio for å spille inn album nummer to.

Storm Of The Light’s Bane ble spilt inn i løpet av fjorten dager. Også denne gangen benyttet de seg av David Parlands Hellspawn Studio i Stockholm og Dan Swanös Unisound. Swanö stod for opptak og miksing, som han gjorde det på debuten.

Det musikalske uttrykket var lett gjenkjennelig fra tidligere, men Storm Of The Light’s Bane var langt fra en kopi av The Somberlain. Tvert i mot tok Dissection sats fra debuten og løp videre. Storm Of The Light’s Bane hadde et mer forseggjort uttrykk, en bedre dramaturgi og en sjelden melodiøsitet til ekstrem metal å være. Plata var velprodusert og på grensen til polert, uten at det gikk utover den kalde, grimme stemningen.

Dissection nøyde seg med seks nye låter, i tillegg til det korte, symfoniske oppspillet At The Fathomless Depths og den lille avslutningen No Dreams Breed In Breathless Sleep, fremført av Alexandra Balogh alene ved pianoet. De seks «fullverdige» låtene var imidlertid både lange og mektige, med varighet fra snaue fem til over åtte minutter. Nödtveidt skrev alle tekstene, og komponerte sammen med Zwetsloot og Normann, med unntak av avslutningen som var komponert av Balogh. I og med at Zwetsloot fikk fyken i 1994, må de to låtene han bidro på, Night’s Blood og tittelsporet, ha vært de eldste, uten at de skilte seg ut fra resten. Nödtveidts visjon var åpenbart så sterk at hvem han samarbeidet med spilte mindre rolle. Dog skal sies at han hadde samlet et sterkt band rundt seg. Prestasjonene på plata var enestående, ikke bare fra gitaristene, men også fra trommeslager Ole Öhman og bassist Peter Palmdahl.

På The Somberlain hadde metalen blitt brutt opp av korte akustiske stykker, noe som sendte tankene til folkemusikk og forgangne tider. Denne gangen var de akustiske elementene inkorporert i låtene, noe som tilførte de iskalde helvetesvisjonene et drag av folk. Det var i det hele tatt visse, riktignok dyptliggende og beskjedne, konsesjoner til svenske folkemelodier i materialet. Det kom særlig til uttrykk gjennom de «syngende» tvillinggitarene og de akustiske elementene. Det var flere grupper som hadde syslet med det samme, eksempelvis  svenske In Flames og norske Ulver.

Dissection var et av få band som appellerte både til fans av death metal og black metal, noe som (overraskende nok) ikke var vanlig i Norden på første halvdel av nittitallet, der de to leirene tidvis lå i en barnslig krig med hverandre. Hvorvidt Dissection skulle legges i den ene eller andre bagen var et åpent spørsmål. For alle gode formål var Storm Of The Light’s Bane en perfekt syntese av death- og black metal. Gruppa kombinerte sjangerne på nyskapende vis allerede på The Somberlain, og tok det til perfeksjon på oppfølgeren. Her gikk black metals helvetesvisjoner og iskalde atmosfære hånd i hånd med muskuløs, velprodusert og semi-kommersiell death metal av Gøteborg-skolen, samtidig som inspirasjon fra klassisk heavy metal og sågar powermetal piplet frem, mesterlig mikset av Dan Swanös.

Det var et uimotståelig brygg, som var rått og «stygt» nok til å fange de mørkeste blackmetalerne, ikke minst gjennom tekstenes monomane fokus på døden, samtidig som de som foretrakk større melodiøse anslag hadde ting å hente. Låtenes lengde ga plata et episk og monumentalt uttrykk, og en følelse av at noe stort ble skapt og at mye stod på spill. I det hele tatt fant Dissection en tilnærmet perfekt balanse det krasse og det tilgjengelige. Det var med tiden nok av dem som gikk langt i kommersiell retning uten å klare å skape slitesterk musikk samtidig, eksempelvis Dimmu Borgirs senere album, med sine katastrofale symfoniske overdoser, og In Flames flaue flørt med nu metal.

Rating: 9/10