Heldon – Third (It’s Always Rock And Roll) (Disjuncta 2LP, 1975)

1) ICS machinique; 2) Cotes de cachalot à la psilocybine; 3) Méchamment Rock; 4) Cocaïne Blues; 5) Aurore; 6) Virgin Swedish Blues; 7) Ocean Boogi; Zind Destruction (Bouillie Blues); 9) Doctor Bloodmoney

Third blir ofte karakterisert som overgangsalbum for Heldon, men det er å undervurdere det mektige dobbeltalbumet. Third står nemlig svært støtt på egne bein, og er et sentralt album i syttitallets progressive, elektroniske undergrunnsrock. Med Third så Pinhas seg bakover og fremover samtidig. Third oppsummerte det Pinhas hadde bedrevet på de to første Heldon-platene, samtidig som han begynte å utforske ideer og teksturer som skulle bli sentrale på den kommende albumene.

Som vanlig stod Pinhas for det meste selv, men det dukket opp noen gjester, gjester som selv spilte sentrale roller i den dypt undervurderte franske rock- og jazzscenen på syttitallet. Gilbert Artman, fra fenomenale Lard Free, slo trommer på et spor. Patrick Gauthier (synthesizer), kjent fra Magma og Weidorje, og tidligere samarbeidspartner med Pinhas i Schizo, bidro også på et spor. Ariel Kalma, som skulle gi en rekke soloalbum, bidro med harmonium. I tillegg var Georges Grünblatt med på to spor, og en viss Aurore bidro med «vokal» på det sidelange sporet med samme navn. Vokalen bestod av bjeffing fra hunden til Pinhas. Han hadde humor, midt oppe i alt det radikalt politiske og filosofiske alvoret.

Tittelen var et åpenbart spark til The Rolling Stones, en gruppe som Pinhas sikkert fant meningsløst dekadente, og somikke brukte posisjonen sin til annet enn å sole seg i glansen av egen suksess og bidrive luksuriøse eksesser. Omslaget var i god politisk ånd, med en due som svevde over en blink, og var i ferd med å lide en ublid skjebne. Det flotte omslaget var designet av Aneta Nilsson, Pinhas svenske kjæreste. Hun skulle få det neste Heldon-albumet oppkalt etter seg, og var antagelig inspirasjonen bak Virgin Swedish Blues, som åpnet side 3 på Third.

Med en samlet spilletid på 83 minutter, var Third en mektig dose. Albumet inneholdt tilsammen ni spor, hvorav to dekket hver sin plateside. Musikken var, med noen få unntak, dominert av synthesizer, moog og gitar, og var, med unntak for det nevnte hundeglammet og resitering på Cocaine Blues, instrumental.

De syv kortere sporene varierte i lengde mellom fire og ti minutter, og var, innenfor Pinhas musikalske rammer, relativt varierte. Etter den korte introen ICS Machinique, viklet Cotes de cachalot à la psilocybine ut Pinhas verden, med repetetive synthslynger, moog og hissende, dronende og skarp gitarspill. Det var en foredling av hva Heldon hadde drevet med frem til da og var perfekt moderne, progressiv musikk – også i 2021. Cotes… skled over i Méchamment Rock, som var en slags fortsettelse, under en skarpere, slemmere himmel, med Gil Artman på trommer. Her riffet faktisk Pinhas og sendte Heldon så nærme rocken som de noengang hadde vært; fri rock. Cocaine blues avsluttet side en, med mer av det patenterte synthstuket ala Cotes.

Virgin Swedish Blues lå tett på In The Wake Of King Fripp fra forgjengeren, og dro seg frem på boblende synths og langstrakte gitartoner, over et gjentagende enkelt gitarplukk; denne må Acid Mothers Temple ha lyttet nøye til. Ocean Boogi var komponert av Georges Grünblatt men skilte seg ikke spesielt ut, der den lå som en naturlig og undrende fortsettelse på Virgin Swedish Blues. Disse to sporene var en sval vind i forhold til den brutale avslutningen på side tre; Zind Destruction viste frem en sjeldent aggressiv side, med intenst solospill, over gnagende gitarkomp som husket frem på tilnærmet blues, som et vrengebilde av John Lee Hooker på en sjeldent vindfull dag; Heldon gikk boogie!

De to sidelange sporene, Aurore og Doctor Bloodmoney, var begge monolitter av sakte utforskning, åpenbart inspirert av den gryende Berlin-bølgen med progressiv elektronikk. Musikken utviklet seg bit for bit og hentet åpenbar inspirasjon fra minimalismen. Særlig Aurore fløt ut i rommet på naturlig, uakademisk vis, godt hjulpet av Ariel Kalmas indiske harmonium. Doctor Bloodmoney var, som tittelen antydet, en hissigere, sintere affære, med intense synth-hikk som tok for seg, og ba lytteren høre etter; alvor! Doctor Bloodmoney, som var dedikert til Philip K. Dick, var, sammen med Zind Destruction, det mest kompromissløse sporet på Third; etter 12 minutter autistisk bruk av harde synths var det en befrielse da Jean-My Truongs frie trommespill tok musikken ut i nye landskap. Doctor Bloddmoney var en mektig avsluting på et mektig dobbeltalbum, som står som tilbake som en klassiker i sjangeren.

Rating: 9/10