The Flaming Lips – Clouds Taste Metallic (Warner Brothers cd, 1995)

1) The Abandoned Hospital Ship; 2) Psychiatric Explorations Of The Fetus With Needles; 3) Placebo Headwound; 4) This Here Giraffe; 5) Brainville; 6) Guy Who Got A Headache And Accidentally Saves The World; 7) When You Smile Listen; 8) Kim’s Watermelon Gun; 9) They Punctured My Yolk; 10) Lightning Strikes The Postman; 11) Christmas At The Zoo; 12) Evil Will Prevail; 13) Bad Days

Slik de tre første platene utgjorde del èn av The Flaming Lips karriere, utgjorde kvartetten In A Priest Driven Ambulance, Hit To Death In The Future Head, Transmissions From The Satellite Heart og Clouds Taste Metallic del to. De tre første platene var anarkistiske øvelser i undertrykking av en lett gjenkjennelig popsensibilitet, gjennom lange, psykedeliske eksperimenter og kantete støyrock. I del to fikk evnen til å komponere popsanger sakte, men sikkert lov til å ta større plass, for å ende opp i Transmissions From The Satellite Heart og Clouds Taste Metallic. The Flaming Lips var fortsatt ankret i alternativ rock fra åttitallet, og de siste albumene deres hadde faktisk konsentrert det musikalske uttrykket rundt et tradisjonelt oppsett med gitar, bass og trommer, uten at det forhindret at musikkens åpnet seg.

The Flaming Lips turnerte mye før og etter Transmissions From The Satellite Heart og Clouds Taste Metallic. I 1993 var de blant annet med The Red Hot Chili Peppers og Candlebox på turneer, som oppvarmingsband. Da gruppa gikk i studio for å spille i Cloud Taste Metallic. hadde de vært på veien i mer eller mindre sammenhengende i tre år. Clouds Taste Metallic ble gitarist Ronald Jones siste plate med gruppa. Han sa senere at det var Steven Drodz stadig økende rusmisbruk som var årsaken til at han sa takk for seg. 

Dave Fridman var tilbake i produsentstolen. Transmissions From The Satellite Heart var som kjent den eneste plata han ikke var med på, etter at han ble introdusert for Wayne Coyne og kompani på In A Priest Driven Ambulance. Uttrykket var fortsatt sterkt gitardrevet rock, med solide doser skurrende overstyring og tidvise anslag av et lydbilde på «rødt». Det låt likevel ikke truende, men heller inviterende åpent. Dèt var takket være et solid materiale.

Den største forskjellen mellom Transmission og Clouds var i tempo. På  Clouds Taste Metallic gikk det for det meste rolig for seg. Om ikke nødvendigvis i balladetempo, var det lite nervøs energi i dramaturgi og arrangementer. Gruppa hadde likevel ikke mistet sitt surrealistiske preg, der den ene snodige tittelen og teksten fulgte den andre; They Punctured My Yolk?  Beskrivelsene av ung mann på mentalt ville veier var fortsatt hjertelig tilstede, i Guy Who Got A Headache And Accidentally Saves The World og Bad Days. Tekstene var likevel ikke bare statements på overskriftsnivå, men skjulte små historier med undring og fortvilelse over levd liv.  

The Flaming Lips hentet fortsatt inspirasjon fra klassisk pop og rock. Sansen for The Beatles (Lennon!) var tydelig, men også Beach Boys’ tenåringsfantasier må ha fått mange runder i turnebussen. Både Christmas At The Zoo og Here Comes The Giraffe var små pek mot Pet Sounds. Gruppa klarte å mikse inspirasjonen med noe eget; en særegen, søt og dirrende sensiualitet. The Flaming Lips var skjøre av syre, av urolig ungdomsliv, men hadde klokketro på rockens helbredende kraft. De hadde knapt sine like på denne tiden, da store deler av rocken konkurrerte om å brøle høyest, over post-grunge trivialiteter. 

Clouds Taste Metallic var planlagt å være The Flaming Lips definitive gjennombrudd. Slik gikk det ikke. Plata ble en kommersiell nedtur i forhold til forgjengeren. Det var direkte ufortjent. Clouds Taste Metallic står igjen som en av de bedre platene fra 1995.

Rating: 8,5/10