Die Kreuzen – Century Days (Touch & Go LP, 1988)

1) Earthquakes; 2) Lean Into It; 3) Different Ways; 4) So Many Times; 5) These Days; 6) Elizabeth; 7) Stomp; 8) Slow; 9) The Bone; 10) Bitch Magnet; 11) Number Three

Da Die Kreuzen gikk i gang med innspillingen av Century Days i desember 1987, var det uten Corey Rusk i produsentstolen. På opptakene som ble gjort Breezeway Studio, i Waukesha, Wisconsin, var han erstattet av 32 år gamle Butch Vig. Vig var i likhet med medlemmene i gruppa fra Wisconsin. Han ble senere en av verdens mest berømte produsenter, mye takket være at han stod bak Nirvanas Nevermind og plater for blant andre The Smashing Pumpkins, Sonic Youth og Foo Fighters. I 1994, og de påfølgende ti årene, hadde han også stor suksess som medlem av Garbage, som solgte millioner av plater med sin effektive grungepop. Da Vig gikk i studio med sine sambygdinger var han allerede godt i gang med både musiker- og produsentkarrieren. Han var medlem av gruppene Spooner og Fire Town, som begge ga ut flere album. Han debuterte som produsent i 1983 med det underkjente garasje/punk bandet Hollywood Autopsy, og jobbet de påfølgende årene med blant andre Killdozer, Laughing Hyenas og Tar Babies.

Die Kreuzen og Butch Vig viste seg å være en perfekt miks. Vig ga gruppa et kraftfullt, men nyansert lydbilde, som viste frem nyansene og kompleksiteten i de nye låtene. Om ikke utviklingen fra October File til Century Days var like voldsom som fra Die Kreuzen til October File, hadde de fire likevel tatt nye, store klyv. October Files’ kombinasjon av dyster postpunk og heavy metal var for en stor del forlatt, til fordel for moderne rockemusikk i skjæringspunktet mellom post hardcore, indierock, goth og hard rock. Die Kreuzen hadde likevel ikke endres seg mer enn at Century Days, i likhet med October File, hadde stor innflytelse på grungebølgen som stod og banket på døra.

Century Days var gruppas klart mest tilgjengelige album så langt. I tillegg til fortsatt å ha tilhørighet i den hardere undergrunnrocken, må Die Kreuzen hatt et godt øre for store collegerock-artister som The Replacements, The Cure, The Smiths og R.E.M. Century Days var mer åpen og inviterende enn tidligere utgivelser, både på grunn av arrangementene og på grunn av sangene. Arrangementene var krydret med blåsere, piano og akustiske gitarer. De fikk hjelp av Peter Balistrieri (saksofoner) og Tim Cole (trompet) på flere spor. De to ble titulert «The Blowin’ Dudes» på omslaget. De nye elementene passet godt til de nye sangene gruppa hadde kommet opp, og det var ikke noe påtvungent over bruken av blåsere.

Dan Kubinski var fortsatt lett gjenkjennelig, men hadde tilpasset vokalen sin en smule til det nye materiale, i den forstand at han sang mer og «vailet» mindre. Det bidro til å gjøre gruppa mer spiselig for den gjennomsnittlige rockinteresserte, selv om Kubinski fortsatt var en tung pille å svelge for de som ønsket seg konvensjonell sang.

Century Days var kanskje ikke så rystende nyskapende som October File, men det var en svært sterk plate likevel, og den inneholdt flere av Die Kreuzens mest minneverdige sanger. These Days var en ballade av sjeldent kaliber, der særlig gitarist Egeness fikk vist frem hva han kunne, med uvanlig fengslende skyggelegging og teksturer. Number Three hadde mye av det samme over seg, nok en gang med en Egeness som beviste at han var en sin generasjons beste gitarister. Elizabeth og Slow, var begge fengende og ganske så rett frem jangle pop, og  det nærmeste gruppa noen gang kom hits.

Tittelen på plata var et nikk til det legendariske konsertstedet Century Hall, Milwaukees viktigste konsertlokale for punk og rock på åttitallet, og som dessverre brant ned i april 1988.

Cd-utgaven av Century Days inneholdt to ekstraspor, inkludert en knugende versjon av John Carpenters Halloween.

Rating: 8,5/10