Bee Gees – E.S.P.  (Warner Brothers cd, 1987)

1) E.S.P.; 2) You Win Again; 3) Live Or Die (Hold Me Like A Child); 4) Giving Up The Ghost; 5) The Longest Night; 6) This Is Your Life; 7) Angela; 8) Overnight; 9) Crazy For Your Love; 10) Backtafunk; 11) E.S.P. (vocal reprise)

Etter den kommersielle katastrofen Living Eyes i 1981, tok det seks år før Bee Gees ga ut et nytt album. Det betød ikke at brødrene var inaktive i disse årene. De produserte blant annet Diana Ross (albumet Eaten Alive), og var involvert i comebacket til Dionne Warwick, som fikk en stor hit med Heartbreaker i 1982. Bee Gees bidro også med seks låter på soundtracket til Stayin’ Alive, oppfølgeren til Saturday Night Fever. Soundtracket solgte til platinum, og ga gruppa en hit i USA, med The Woman In You. Barry og Robin ga også ut soloalbum i løpet av disse årene.

E.S.P var deres første album på Warner Brothers. Brødrene fikk en solid hit med plata og ikke minst med singelen You Win Again. Både album og singel solgte godt over store deler av verden, med unntak av i USA. I USA nådde singelen bare 75. plass og albumet snek seg så vidt inn på topp 100. Det var en stor skuffelse for brødrene, som beklaget seg over manglende radiospilling og prioritering i amerikanske medier. Med skam å melde var det bare å konstatere at amerikanerne for en gangs skyld hadde rett; E.S.P. var ikke mye å bruke tid og penger på. 

E.S.P. sementerte Bee Gees renommé som adult contempory, som tiden hadde forlatt kunstnerisk sett. Albumet slet med et syntetisk lydbilde og en akutt mangel på minneverdige sanger. Brødrene hadde gjenopptatt samarbeidet med Arif Mardin, Atlantic-produsenten som hadde bidratt så positivt i gruppas utvikling midt på syttitallet. Han produserte både Mr. Natural og Main Course, med gode resultater. På E.S.P. var det verre. Mardin var også påvirket av omgivelsene, og ga plata et stivt og lite inviterende lydbilde. Et mareritt av plastikktrommer, «billige» elektroniske pålegg (som sikkert var grisedyre) og ett sound som stod seg sjeldent dårlig. Nå skal det sies at det var mange artister som mishandlet sitt eget materiale på denne tiden, i den tro at de var skikkelig moderne. Det låt sikkert stilig nok for de involverte, og jammen om ikke albumet solgte i over tre millioner eksemplarer, men det låt stivt og leit allerede i 1987. Og verre har det blitt med åra; i historiens lys fremstår E.S.P. som et grelt eksempel på hvor ut på viddene man kunne komme med digitale trommer, synthbass, keyboards og annet. Plata fortjener en plass i skrekkabinettet med håpløse åttitallsproduksjoner, sammen med andre katastrofer som for eksempel Cheap Tricks The Doctor.

Lyden var en ting, Bee Gees hadde tidligere maktet å få låtgull ut av lydgråstein tidligere, så om de hadde hostet opp et knippe gode melodier hadde det sikkert vært gode ting på E.S.P. også. Denne gangen var det imidlertid ikke mye å hente på låtsiden, her hadde brødrene rett og slett glemt å ta med låter i studio. De endte opp med forutsigbare ballader og dansepop, hvor alt særpreg var vasket bort. Et unntak er det riktignok; singelen You Win Again hadde den sterke melodien som skulle til for å fange interessen, på tross av et ekstremt syntetisk lydbilde. 

Rating: 2/10