The Flaming Lips – Yoshimi Battles The Pink Robots (Warner cd, 2002)

1) Fight Test; 2) One More Robot/Sympathy 3000-21; 3) Yoshimi Battles The Pink Robots Pt. 1; 4) Yoshimi Battles The Pink Robots Pt. 2; 5) In The Morning Of The Magicians; 6) Ego Tripping At The Gates Of Hell; 7) Are You A Hypnotist; 8) It’s Summertime; 9) Do You Realize; 10) All We Have Is Now; 11) Approaching Pavonis Mons By Balloon

At The Soft Bulletin ga The Flaming Lips fotfeste hos et større publikum og mer oppmerksomhet fra pressens etablerte kanaler, endret ikke Wayne Coynes personlighet og nysgjerrighet. Det skulle komme en lang rekke oppfinnsomme stunt fra den kanten videre i karrieren, selv om musikken tidvis ble mer tilgjengelige. På turneen i kjølvannet av The Soft Bulletin forfulgte gruppa opplegget fra The Parkinglot Experience noen år tidligere, ved at publikum fikk utdelt små mottagere og høretelefoner under konsertene, der kombinasjonen av høy lyd vi PA-anlegget og lyd via høretelefonene til sammen skapte den totale opplevelsen av The Flaming Lips på konsert.

De originale og snurrige ideene tøt også gjennom i tittelen på oppfølgeren. Bak tittelen Yoshimi Battles The Pink Robots lå det en kaotisk affære, som inkluderte den japanske musikeren Yoshimi P – Wes’ kamp mot rosa roboter, som bilde på kreftceller, og et todelt tittelspor som strakk seg ut i flere retninger. 

Den virkelige Yoshimi P-We var medlem i japanske Boredoms, som hadde skaffet seg et navn på nittitallet, gjennom utvikling fra hissig støyrock til dypt original avantrock. Yoshimi P-Wes karakteristiske hyl hadde fanget Coynes oppmerksomhet, og derfra var ikke veien lang til et forunderlig konsept, som ble brettet ut innledningsvis. The Flaming Lips hadde likevel ikke laget et rendyrket konseptalbum, historien om Yoshimi og robotene var kun en liten del av innholdet på plata, som ellers fortsatte i samme tekstlige omgivelser som The Soft Bulletin. Det betød såre og oppriktige historier om levd liv, kjærlighet og skuffelser. Alt sunget med Coynes nyervervede vokale selvtillit, hvor han virkelig sang ut med sin sprukne og lyse røst. 

Musikalsk sett fortsatte The Flaming Lips i samme stil som The Soft Bulletin, med noen få unntak. Det betød symfonisk popmusikk med slitesterke melodier, som sist dominert av elektroniske instrumenter, selv om gitarene var litt mer synlige denne gangen. Spesielt akustiske gitarer var ofte å høre, uten at det medførte at plata flyttet ut av det soniske huset gruppa hadde bygd med The Soft Bulletin.

The Flaming Lips bestod fortsatt av Wayne Coyne, Steven Drozd og Michael Ivin. Dave Fridmann produserte som vanlig. De benyttet samme studio som sist, Tarbox Road Studios, i Cassadaga, New York. Mye var altså ved det samme, men det medførte ikke at Yoshimi Battles The Pink Robots endte opp som en blek kopi av The Soft Bulletin. Albumet var riktignok ikke en like sjokkartet opplevelse, men Yoshima var et fantastisk album i seg selv, og The Flaming Lips viste at de var i stand til å videreutvikle musikken, uten å kaste bort alt det flotte fra den unike forgjengeren. 

Med unntak av del to i tittelsporet, som var en avantgardistisk perkusjonsøvelse, med den «originale» Yoshimi på gjestevokal i dypet av rabalderet, bestod albumet av smule, skjønne popsanger. Allerede i åpningssporet Fight Test var magien på plass, med en snodig tekst om protagonistens manglende ønske om å slåss, satt til en fengende melodi med akustiske gitarer over digitalt komp. Mer avmålt, men minst like hektende, var den påfølgende One More Robot/Sympathy 3000-21, som humpet frem på en enkel, men melodiøs bassfigur, som sendte tankene til Maccas spill i The Beatles. 

Den første delen av tittelsporet var tilbake i Fight Tests kombinasjon av akustiske gitarer og elektronisk komp, med en like fristende og søt popmelodi i bunn. Coyne og co. hadde virkelig knekt popkoden, og de fleste sangene fremstod som sprøstekte, kaloririke varianter av Race For The Prize fra forgjengeren. Fight Test skapte riktignok problemer for gruppa, da Cat Stevens oppdaget likheter med hans Father & Son fra 1970. Det endte med at Stevens fikk 75% av royalty inntektene fra sangen, og en beklagelse fra Coyne, som var oppriktig lei seg for det som hadde skjedd.

Det var også plass til noen ballader. In The Morning Of The Magicians balanserte på kanten av det rett ut klissete, men reddet seg inn til slutt. Var det bassen (igjen) som gjorde utslaget? Nærmere muzak enn gruppa var her, kom de heldigvis ikke andre steder på plata. Heller ikke instrumentale Approaching Pavonis Mons By Balloon var all verdens spennende, selv om den fikk Grammy for beste instrumentale rockelåt. Bortsett fra disse to greie, men ikke essensielle sporene, inneholdt albumet kun pop av ypperste kaliber. Fight Test og tittelsporet er nevnt. Do You Realize?? var enda bedre, og platas største høydepunkt. Coynes spørsmål om hans «obsession» forstod hvor vakkert ansikt hun hadde, minnet om Beach Boys’ største øyeblikk.  

Rating: 9/10