The Flaming Lips – The Flaming Lips and Stardeath and White Dwarfs with Henry Rollins and Peaches Doing The Dark Side of the Moon (Warner cd, 2009)

1) Speak to Me/Breathe; 2) On the Run; 3) Time/Breathe (Reprise); 4) The Great Gig in the Sky; 5) Money; 7) Us and Them; Any Colour You Like; 8) Brain Damage; 9) Eclipse

I det nye årtusenets andre tiår tok The Flaming Lips virkelig for seg, med forskjellige prosjekter og samarbeid. I årene frem til 2020 kom det utgivelser på løpende bånd. Det ble riktignok levert kun få «ordinære» studioalbum, men det var flust med limiterte utgivelser, EP’er, og singler. Alt var ikke like interessant, og enkelte ganger ble resultatet tøvete og middelmådig, men det var fortsatt øyeblikk av høy kvalitet og mye gøy å ha med gruppa, som feiret 35 års jubileum i 2019.

Et av de første sprellene kom i forlengelsen av kraftprøven Embryonic. De tok det hele en smule ned med en versjon av hele Pink Floyds Dark Side Of The Moon. Stuntet ble gjennomført sammen med den ukjente gruppa Stardeath and White Dwarfs og de mer kjente gjestene Henry Rollins og Peaches. Stardeath and White Dwarfs viste seg å være gruppa til Wayne Coynes nevø Dennis Coyne.

Den originale Dark Side Of The Moon var full av korte opptak av mennesker som snakket på tv eller radio. Denne oppgaven tok Henry Rollins seg av her. Og han gjorde mye ut oppgaven. Rollins var en erfaren spoken word-artist, radiovert og skuespiller. Det var merkelig å høre noen faktisk resitere disse opptakene. Det fikk meg faktisk til å plukke frem originalen igjen, noe jeg aldri hadde trodd skulle skje. Selv om Pink Floyds album var en udiskutabel bauta i musikkhistorien, hadde jeg ikke trodd at behovet for å høre den ihjelspilte og gjennomdiskuterte klassikeren noen gang skulle dukke opp igjen.

Peaches hadde den utakknemlige oppgaven «å være Clare Torry» på Speak to Me/Breathe og The Great Gig in the Sky. Peaches hadde vel aldri vært kjent for å ha den store stemmen, og hadde levd mer på frekkhet og innstilling enn stemmeprakt.  Hennes innsats var nærmere ulende remjing enn sang, og bidro ikke med annet enn svak hodepine hos lytteren. Snakk om å være ute av komfortsonen!

Flaming Lips og Stardeath and White Dwarfs forsøkte seg ikke på planking av originalen. Strukturen var riktignok ganske sammenfallende med originalen, men selve uttrykket var typisk Flaming Lips. De klarte å sette en viss egen karakter på materialet, selv om musikken selvsagt ville forbli Pink Floyds til evig tid. Riktig tilnærming og egen karakter var imidlertid ikke nok til at Dark Side Of The Moon i Flaming Lips versjon ble essensiell lytting. Resultatet bar preg av å være et hyggelig friminutt, som den harde kjerne av Lips-fans kunne kose seg litt uforpliktende med. Best lyktes de med Us And Them, en sval ballade som ble enda svalere i Wayne Coynes hender, selv om versjonen aldri nådde den patos originalen hadde. Money løste de også overraskende godt. Pengemaskinen på starten var erstattet av en stygg sinustone, før elektronisk hvit funk dro i vei under Coynes vocodorvokal. Brain Damage var også lett å like, der gruppa sendte sangen lang forbi månen og ut i ukjent verdensrom. Andre spor, som Eclipse ( støyrock), Any Color You Like (hakkete gitarfunk) og On The Run (synthpop med anslag av industrirock), var mindre vellykket.

Rating: 6/10