Om ikke Edmunds var av de store kommersielle kanonene, hadde han nok å vise til at han fikk platekontrakt med Arista i hjemlandet og Columbia i USA. Hans første album på nytt selskap forelå i april 1982, med den talende tittelen D.E. 7th (Arista LP, 1982, 7/10). Etter at samarbeidet med Rockpilegjengen gikk oppløsning samlet Edmunds et nytt band. Han gjenopptok samarbeidet med Mickey Gee (gitar) og John David (bass), hans gamle bandkolleger fra Love Sculpture. I tillegg var pianist og låtskriver Geraint Watkins og trommeslager Dave Charles med på lasset. D.E. 7th var et typisk Edmunds-album, med den faste blandingen av rock & roll, femtitallspop og diverse rootsmusikk. Plata var bedre enn den sammenraskede Twangin’, men manglet litt på å nå høydene fra slutten av syttitallet. Edmunds hadde ingen nye egne låter å by på, og noen av coverlåtene ble litt alminnelige. Likevel var det nok å glede seg over til at plata bør høres av alle med sans for tradisjonstro rock & roll. Det største høydepunktet var den usannsynlig fete og svingende Generation Rumble (skrevet av Graham Lyle). Edmunds fikk også mye ut av Springsteens From Small Things (Big Things One Day Come), som Springsteen ga til Edmunds. Den medførte en viss interesse i USA. Edmunds gode smak viste seg også gjennom versjonene av Terry Adams’ (NRBQ) Me And The Boys og Doug Kershaws femtitallslager Louisiana Man.

Information (Arista LP, 1983, 6,5/10) oppdaterte Edmunds lydbildet til åttitallet. Musikerne som bidro på 7th var fortsatt på plass, men hadde blitt supplert med Richard Tandy på keyboards og synthesizer. Det var sikkert Jeff Lynne som involverte Tandy i prosjektet. Edmunds fikk hjelp av Lynne på Information, og  Tandy og Lynne spilte sammen i Electric Light Orchestra. Lynne produserte to låter og skrev også åpningssporet Slipping Away. Det var lett å merke Lynnes klo på Information, der Edmunds la seg tett opp til det moderne, syntetiske lydbildet på de senere ELO- platene. Edmunds hadde for så vidt ikke vondt av en lydmessig oppdatering, og produksjonen var ikke alt for polert. Slik sett fungerte det bra, verre var det at utvalget sanger ikke alltid passet Edmunds. Han fikk ikke så mye ut av hverken Wait (J. Geils cover), Have Heart (John David), The Shape I’m In eller hans egne Don’t Call Me Tonight, som alle var på det jevne. Lynnes Slipping Away, Moon Martins Don’t You Double og platas udiskutable høydepunkt I Want You Bad (NRBQ) var langt bedre. Sistnevnte var verdt et innkjøp alene. De moderne popsangene The Watch On My Wrist og What Have I Got To Do To Win fungerte også overraskende bra. Slik hadde man aldri hørt Edmunds før.

Information gjorde det brukbart, med 51. plass i USA. Edmunds fikk også en liten hit med Slipping Away, som gikk til 39. plass i samme land. Den relative suksessen etter samarbeidet med Jeff Lynne ga åpenbart mersmak, og på Riff Raff (Arista LP, 1984, 5,5/10) var Lynne inne for fullt. Han komponerte tre av platas ti sanger og produserte seks. Med samme musikere som sist og et lydbilde som var ytterligere modernisert hadde Edmunds sikkert forhåpninger om enda større suksess denne gangen. Slik gikk det ikke. Riff Raff sank som en sten, med en beskjeden 140. plass i USA og ingenting i hjemlandet. Med skam å melde var det ikke annet å vente. Riff raff var Edmunds til da svakeste album, og det var ikke mange sangene som hevet seg over det middelmådige. Høydepunktene som fantes var nok til at den mest dedikerte fansen kunne forsvare et innkjøp. Jeff Lynnes Breaking Out var morsom, det samme var den hakkete rockeren Rules Of The Game. Den populistiske Steel Claw var superfengende i sitt uanstendige publikumsfrieri. Kommersielt sett kom Edmunds versjon likevel i skyggen av Tina Turners versjon fra Private Dancer-albumet samme år.