Nick Cave And The Bad Seeds – Tender Prey (Mute LP, 1988)

1) The Mercy Seat; 2) Up Jumped The Devil; 3) Deanna; 4) Watching Alice; 5) Mercy; 6) City Of Refuge; 7) Slowly Goes The Night; 8) Sunday’s Slave; 9) Sugar Sugar Sugar; 9) New Morning

«It doesn’t matter what anyone says, Johnny Cash recorded my song». Sitat Nick Cave.

The Bad Seeds femte album ble spilt inn i flere omganger, i Berlin høsten 1987, og utgitt i september året etter.  Til erstatning for bassist for Barry Adamson, ble det hentet inn to musikere. Den relativt ukjente Roland Wolf bidro med piano, orgel og gitar. Den langt fra ukjente, smått legendariske, Kid Congo Powers spilte gitar og koret. Powers var kjent fra The Cramps og Gun Club, og skulle med årene også få en svært undervurdert solokarriere. Med Powers på plass gikk Mick Harvey tilbake til  bass, og fortsatte som bandets «kappelmester». Flood produserte som vanlig.

Tender Prey ble dedikert til skuespilleren Fernando Rames da Silva. Da Silva ble kjent da han som 11 åring spilte i Pixote: A Lei do Mais Fraco, en film om det beinharde livet til gattegutter i Brasil. Han ble skutt av brasiliansk politi i 1987, i en omdiskutert skuddveksling med politet, hvor det var påstander om at han var ubevæpnet. Cave flyttet til Brasil i 1990. I løpet av første halvdel av nittitallet giftet han seg med en brasiliansk journalist og ble far for første gang.

Som forgjengeren ble også Tender Prey spilt inn under relativt kaotiske forhold. Rusproblemene til flere av medlemmene, Cave inkludert, hadde ikke blitt mindre med tiden. I følge Cave var det heller ingen storstilt plan eller konsept bak Tender Prey. Ut av det hele kom det likevel et knippe særdeles sterke sanger, som til sammen dannet et klassisk album, selv om det ikke var en storstilt planen bak.

Tender Prey fortsatte i samme spor som Your Funeral…My Trial. Det betød den patenterte blandingen av avantrock, ballader og bluesinspirert amerikansk musikk. Tekstmessig holdt Cave seg til sine kjente og kjære tema; Bibelen, sørstatsgotikk, skyld og skam, lengsel etter og dyrking av kvinnen. Han forstod nok at det var en viss fare for å bli vel monoman og tungsindig, og på Tender Prey kunne man ane et viss innslag av tungen i kinnet og om ikke humor, så i hvert fall mer humør enn tidligere. 

Over alle de andre sangene på Tender Prey ruvet selvsagt The Mercy Seat, selve signatursangen til Cave, og en låt han ikke kom unna, om han enn måtte ønske det. Den fantastiske sangen om protagonisten som har en avtale med den elektriske stol var hans største øyeblikk, og et av høydepunktene i rockhistorien. Mindre mytisk og legendarisk ble The Mercy Seat ikke av å bli spilt inn av en aldrende Johnny Cash i 2000, på American III. Denne dundrende, episke sangen viste frem Bad Seeds i slamrende storform bak en mektig Cave og er obligatorisk lytting for alle med et snev av interesse for rock. Tittellen hentet Cave fra Det gamle testamentet, der Gud ber Moses om å lage «a mercy seat of pure gold», som Guds jordiske trone.

Etter denne tunge avrivningen kastet The Bad Seeds seg inn i den absurde, smått komiske Up Jumped The Devil, med en så hysterisk og dyster skjebne at den må ha vært humoristisk ment. Den blues-gospel inspirerte, pianodrevne musikken stod perfekt til teksten og for et «chain gang» kor fra The Bad Seeds. Deanna fortsatte i USA, denne gangen med henvisning til Ku Klux furniture (?!). Sangen var det nærmeste The Bad Seeds hadde kommet pop, en uptempo, rullende poprock med et Bad Seeds som, med vilje og svært så passende, var blytunge på labben, nesten inbisilt så.

Watching Alice var den første av flere klassiske ballader på Tender Prey. Både Watching Alice, Slowly Goes The Night, Sunday’s Slave og New Morning hadde store kvaliteter, på forskjellige vis. Watching Alice var en latterlig pen pianoballade, med Caves sedvanlige skrå blikk på dyrkingen av den uoppnåelige kvinnen. Slowly Goes The Nighty var nærme noe Jimmy Webb kunne kommet opp med, og lå tett opp til arrangementene på balladene fra Kicking Against The Pricks. Sunday’s Slave var ikke helt like sterk, men hadde et flott arrangement og det dypt bluesgotiske gynget The Bad Seeds hadde utviklet. New Morning var oppløftende lytting, til tross for en en skjebnetung tekst.

Både Mercy, Sugar Sugar Sugar og City Of Refuge var klassisk Bad Seeds rock, hvor blues og moderne rock gikk opp i en høyere enhet. Mercy var, om ikke tekstlig, musikalsk kontrollert; villdyret i sjakk så å si, vakkert og truende. City Of Refuge åpnet alle portene til helvete, der Cave, inspirert av Blind Willie Johnsons sang av samme navn, oppfordret alle til å komme seg unna, mens The Bad Seeds holdt trykket opp, så vidt innenfor kontroll.

Tender Prey var en maktdemonstrasjon fra verdens beste rockband i 1988, problemer og manglende «konsept» til tross.

Rating: 9/10