Bee Gees – Still Waters (Polydor cd, 1997)

1) Alone; 2) I Surrender; 3) I Could Not Love You More; 4) Still Waters Run Deep; 5) My Lover’s Prayer; 6) With My Eyes Closed; 7) Irresistible Force; 8) Closer Than Close; 9) I Will; 10) Obsessions; 11) Miracles Happen; 12) Smoke And Mirror

Bee Gees hadde arbeidsmoral, derom ingen tvil. Hundrevis av millioner solgte album medførte ikke at brødrene la seg på været. Her skulle det jobbes. Etter utgivelsen av Size Isn’t Everything i 1993 var det planer for en verdensturne. Denne ble avlyst på grunn av Barrys helseproblemer. I stedet gikk Bee Gees i gang med innspilling av et nytt album. Opprinnelig var det planlagt en helakustisk affære, med sanger de hadde skrevet for andre artister. Det prosjektet ble etter hvert skrinlagt, mye på grunn av motstand fra plateselskapet. Noen av innspillingene dukket senere opp på et samlealbum i 2001. Gruppa satte i stedet i gang med det som ble Still Waters, som omsider ble utgitt i mai 1997, etter en innspillingsprosess som strakk seg over tre år.

Still Waters ble til i Miami, med hjelp av en lang rekke store navn. Russ Titelman, David Foster, Hugh Padgham, Raphael Saadiq og Arif Mardin bidro alle på produsentsiden, og en lang rekke musikere var involvert. Still Waters ble overraskende nok en stor kommersiell suksess, med fem millioner solgte eksemplarer på verdensbasis. Plata nådde andreplass i UK, men mest gledelig  for brødrene var sikkert comebacket  i USA, hvor de fikk til en 11. plass. Still Waters ble dermed Bee Gees største selger i USA siden Spirits Having Flown tilbake i 1979. Singelen Alone gikk til 28. plass, og det skulle vise seg å bli gruppas siste topp 40 hit hos amrikanerne.

Historien om den kommersielle suksessen var i grunn det mest interessante ved Still Waters, for albumet kan ikke med beste vilje karakterisere som vellykket. Det åpnet riktignok fint med den elegante, lett akustiske poplåten Alone, en nestenklassisk Bee Gees låt. Her var løftet tilbake, med stor høyde i refrenget. En låt det var lett å like, helt uten forbehold. Balladen Miracles Happen hadde også noe ved seg, en inderlighet som løftet den opp av middelmådighetens myr. Irresistible Force tålte også noen gjennomlyttinger, med vokal av Robin Gibb og et tiltrekkende, seigt drag i melodi og arrangement.

Resten holdt ikke samme standard. Det ble mange slappe ballader, polerte r&b- varianter og mangel på virkelig sterke låter. Heldigvis sang brødrene fortsatt godt, og det var få forsøk på å være misforstått unge i uttrykket, noe som var en liten trøst. Lydbildet var ikke så ille som på enkelte av forgjengerne – tenk High Civilization og E.S.P. – men det var noe søvndyssende over det hele. Still Waters var som en elv av middelmådighet som skylte over deg, der du kun lengtet etter å sette på noe annet. Her var det ikke motstand å møte, og heller ikke mye å engasjere seg i. 

Rating: 3,5/10