The Flaming Lips – The Flaming Lips And Heady Fwends (Warner cd, 2012)

1) 2012 (You Must Be Upgraded); 2) Ashes in the Air; 3) Helping the Retarded to Find God; 4) Supermoon Made Me Want to Pee; 5) Children of the Moon; 6) That Ain’t My Trip; 7) You, Man? Human???; 8) I’m Working at NASA on Acid; 9) Do It! 10) Is David Bowie Dying? 11) The First Time Ever I Saw Your Face; 12) Girl, You’re So Weird; 13) Tasered and Maced

I 2011 og 2012 virket det som om The Flaming Lips hadde gjort det til sin hovedoppgave å gjøre livet vanskelig for platesamlende fans. Limiterte utgivelser ble utgitt i rask rekkefølge. De planla blant annet å gi ut èn ny sang hver måned i 2011, Den strategien ble kjapt forlatt til fordel for andre vidløftige prosjekter. De ga ut EP’er sammen med Neon Indians, Prefuse 73, Lightning Bolt og Yoko Ono. Det kom også musikk på en flashdrive, pakket inn i en enorm skalle med gummy bear-godteri. De slapp til sammen tre utgivelser med gummy bear konseptet, alle svært limiterte. Gruppa lanserte også en seks timer lang låt ved navn I Found A Star On The Ground, og senere en med 24 timers lengde ved navn 7 Skies 13, som kunne strømmes fra en egen nettside.

Gruppa omfavnet Record Store Day. I 2012 slapp de det doble vinylalbumet The Flaming Lips and Heady Fwends, som senere også kom ut på cd. Heady Fwends samlet opp en del av prosjektene og inneholdt blant annet utvalg fra samarbeidene med Neon Indians, Yoko Ono, Lightning Bolt og Prefuse 73, i tillegg til ting de hadde gjort sammen med blant andre Bon Iver, Tame Impala og Nick Cave.

De 13 låtene på The Flaming Lips And Heavy Fwends var stort sett pakket inn i typisk Flaming Lips-lyd. Og det var gjerne den kaotiske, støyende varianten av gruppa som kom til uttrykk. Det var få spor av solskinnspopen fra The Soft Bulletin og Yoshimi Battles The Pink Robots, og heller ikke spor av de lettbeinte låtene fra At War With the Mystics. Store deler av Heavy Fwends låt hardt digitalt og skurrende. Flere av samarbeidende bar preg av være filsamarbeid, hvor datafiler med musikk ble sendt frem og tilbake mellom gruppa og samarbeidspartnerne. Det medførte at mye av stoffet manglet en organisk kjerne og låt konstruert og stivt. I omslagsheftet skrev Coyne blant annet om samarbeidet med Bon Iver, og nevnte der at de faktisk aldri hadde møtt hverandre.

Mye av innholdet var i beste fall ok, og noen ganger direkte svakt. Keisha deltok på en kaotisk oppdatering av The Stooges 1969, titulert 2012 (You Must Be Upgraded) som det ikke var mulig å få utbytte av. Samarbeidet med Nick Cave på You, Man? Human??? var lite annet enn hoing over en skurrende, formålsløs lydmølje, og endte opp så langt unna normalt nivå for begge parter at det var flaut. Heller ikke samarbeidet med Yoko Ono på Do It! var særlig å skrive hjem om, der Yoko nøyde seg med å remje Do It! over en mildt funky beat. Heller ikke Jim James (My Morning Jacket) og Lips fant ut av det med hverandre, og That Ain’t My Trip endte opp som en traurig ikke-låt.

Ashes In The Air med Bon Iver fungerte bedre, uten å være mer enn gjennomsnittlig. Et snev av Justin Vernons magi var likevel følbar, og inviterte til noen gjennomlyttinger. Det samme gjaldt Children Of The Moon med Tame Impala. Også I’m Working At NASA On Acid med Lightning Bolt hadde sine sider, selv om den smule, steine innledningen ble litt vel overkjørt av den lange, innholdsløse støyorgien i siste del.

På Helping The Retarded to Find God, hadde Lips med seg Edward Sharp. I fellesskap leverte de en syv minutter lang ballade, som sakte skled over i psykedeliske drømmerier. Aller best var den ti minutter lange versjonen av The First Time Ever I Saw Your Face, hvor Erykah Badu viste frem sitt skjøreste, vakreste jeg, pakket inn i knudrete, støvbelagte synthtepper. Det var rett ut fantastisk, og lot seg ikke ødelegge av at Coyne og Badu havnet i en lei krangel etterpå, om uferdige videoer vist på YouTube og krangel om vokalopptakene av Badu.

Rating: 5,5/10