Riff Raff ble Edmunds siste studioalbum på åttitalllet. Først i 1990 var han tilbake med et nytt studioalbum. Closer To The Flame (Capitol cd, 1990, 6/10) ble spilt inn i to legendariske studio i USA, henholdsvis Capitols studio i Hollywood og Ardent Studios i Memphis. Edmunds søkte tilbake til røttene, og laget sitt mest jordnære album siden 1982. Han trivdes åpenbart med et knippe amerikanske musikere med god forståelse for rock & roll. Han fikk også hjelp av en fet blåserrekke, som ga uttrykket et sårt tiltrengt «swag». Det var nemlig ikke til å nekte at produksjonen for øvrig var bakpå forsiktig og tidvis steril. Sangene var heller ikke av de sterkeste Edmunds hadde spilt inn, selv om han lente seg på størrelser som Mickey Jupp, John Hiatt, Al Anderson og Billy Burnette. Han hadde med kun en egenskrevet låt, Stay With me Tonight, som hadde vært med i filmen Light Of Day noen år tidligere. Det var noen sterke øyeblikk å finne, som tittelsporet, Andersons souldynkede Never Take The Place Of You og Everytime I See Her, og Closer To The Flame ble aldri direkte svak, men var et godt stykke ned fra hans største øyeblikk.

Med Plugged In (Columbia cd, 1994, 5,5/10) gikk Edmunds tilbake til taktikken fra tidlig i karrieren med å spille alle instrumenter, synge og produsere selv. Han benyttet seg sine sine faste låtleverandører (Al Anderson, Micky Jupp, John David og flere), i tillegg til noen egne komposisjoner. Det låt hyggelig, men lett forglemmelig. Det var få sanger som virkelig stakk seg ut, og lydbildet ble, slik det ofte blir når man skal gjøre alt selv, litt stiv og lite energisk. Edmunds gjorde en skarp versjon av Jerry Reeds The Claw og lagde en ok pastisj i Beach Boy Blood (In My Veins). Dessverre var mye av det resterende materialet smått gubbete bluesrock, og det var lite å spore av mannens teft for god pop. En meningsløs oppdatering av hans første hit Sabre Dance bidro heller ikke til å løfte humøret.

Hand Picked Musical Fantasies (Hand Picked Records cd, 1999, 5/10) var en limitert utgivelse med noe som må ha vært Edmunds alene i hjemmestudio. Resultatet var en blanding av instrumentalmusikk og Edmunds typiske hyllester til klassisk rock & roll. Instrumentalene inkluderte alt fra Allegro From Mozart’s 40th Symphony in G Minor (!) til Saturday Night Shuffle, The Sheik Of Araby og enda en versjon av The Sabre Dance. Det var ikke all verden til musikalske opplevelser, utover at det bekreftet at Edmunds fortsatt var en flott gitarist. Låtene med vokal inkluderte greie versjoner av klassikere som I Knew The Bride, Return To Sender (kul versjon!) og This Little Girl Of Mine, uten at han var i nærheten av knallplatene fra syttitallet.

Etter dette var det stille fra solo-Edmunds i 14 år, da den korrekt titulerte …Again (RPM cd 2013, 5,5/10) dukket opp. Plata bestod mer eller mindre av gammelt materiale, herav hele åtte spor fra 1994s Plugged In og tre fra Hand Picked Musical Fantasies. Av nytt materiale fantes versjoner av de gamle sviskene Your Song (instrumentalversjon) og Georgia On My Mind, uten at de ble tilført noe spesielt. De to nye sangene, Again og People Wanna Get High, var typisk Edmunds, men ikke i nærheten av gamle bravader. Isolert sett var …Again en gjennomkjøring i typisk Edmunds-modus, litt mindre sprek enn tidligere, men tilnærmet hyggelig nok. Likevel var plata bortkastet for de som hadde fulgt mannen hele veien. Dermed ble …Again mest for dem som hoppet av Edmunds-toget rundt 1990 og som hadde lyst til å sjekke om det fortsatt stod til liv hos den gamle hedersmannen.

Edmunds fulgte opp med sin første rene instrumentalplate On Guitar… …Dave Edmunds: Rags & Classics (RPM cd, 2015, 3,5/10). Her ga han seg virkelig sviskene i vold, og resultatet ble tidvis pinlig cheesy. Verden trengte virkelig ikke «inderlige» instrumentalversjoner av I Believe I Can Fly, Wuthering Heights og A Whiter Shade Of Pale. Det ble ikke bedre av et betydelig gjenbruk fra Hand Picked Musical Fantasies, med banale versjoner av Your Song og Allegro From Mozart’s 40th Symphony in G Minor. Han klarte seg bedre da rockefoten fikk trampe litt med, som i Green Onions og Classical Rag, men det reddet ikke On Guitar fra fortapelsen.