Nick Cave And The Bad Seeds – The Good Son (Mute LP, 1990)

1) Foi Na Cruz; 2) The Good Son; 3) Sorrow’s Child; 4) The Weeping Song; 5) The Ship Song; 6) The Hammer Song; 7) Lament; 8) The Witness Song; 9) Lucy

På omslaget til The Good Son satt Nick Cave ved et piano, kledd i hvit dress, omkranset av fire unge piker som stirret uskyldsrent opp på mørkemannen Cave. Omslaget stod godt til musikken, som hadde tatt store steg bort fra tidligere albums kaotiske rockemusikk. Hva hadde skjedd ?

Et nødvendig oppgjør med heroinmisbruk, flytting til Brasil og forelskelse var tre sentrale endringer i Caves liv. På nyåret 1988 ble han arrestert i London, med påfølgende tiltale for oppbevaring av heroin. Det var ikke første gang Cave hadde blitt tatt med stoff, og i valget mellom fengsel og rehabilitering valgte han å legge seg inn på en klinikk i England. Ut i andre enden av oppholdet kom en nykter Cave. Under en konsert i Brasil året etter traff han journalisten Viviane Carneiro, som han innledet et forhold til.

The Good Son var et avgjørende skritt i Caves karriere. The Good Son var starten på den «voksne» Cave. Her la han grunnlaget for karrieren han skulle få de neste tiårene, med en langt høyere profil i media, større platesalg og stadigt større konsertarenaer. Og det gjorde han uten å fire på kvalitetsskrav eller ved å bli en mindre interessant artist, nesten tvert i mot.

Den kaotiske Bad Seeds-rocken var så godt som fraværende på The Good Son, som ble spilt inn i Brasil. Åpningssporet Foi Na Cruz kunne knapt vært en større konstrast til Tender Preys sjelsettende åpning med The Mercy Seat. Der The Mercy Seat rev bygninger, med sin voldsomme historie om mannen med en avtale med den elektriske stol, var Foi Na Cruz en vakker, stillferdig ballade, bygget på en brasiliansk religiøs hymne, med et luftig og elegant lydbilde. Foi Na Cruz betød noe sånt som «det skjedde på korset».  Cave hadde med andre ord fortsatt sin Bibelfascinasjon på plass, men musikalsk var det store endringer.

The Good Son bestod av ni perfekte sanger, som stort sett gikk i balladetempo. The Bad Seeds fylte på med smakfulle detaljer og teksturer rundt de pianodrevne sangene, enten det var akustiske gitarer, piano, keyboards, vibrafon eller perkusjon. Gruppa bestod fortsatt av Mick Harvey, Kid Congo Powers, Blixa Bargeld og Thomas Wydler, og de viste sitt mesterskap til fullt monn. Et orkester bestående av åtte strykere bidro også flittig og bidro til å løfte The Good Son opp i den ypperste klassen av orkestrert rockmusikk. Tidsvi gikk tankene til Scott Walkers mesterverk av noen album fra slutten av sekstitallet, og stort kraftigere ros var det vanskelig å gi.

NicK Cave skrev så godt som all musikk og tekst alene. Han hadde selvsagt hatt ballader med på tidligere plater, men hadde løftet seg som komponist da han nådde frem til The Good Son. Bibelhistorie, synd og fortapelse var fortsatt relevant tematikk, men det hele ble gjort med en mindre hysterisk og rabiat tone enn tidligere. Når det er sagt gikk det fortsatt for seg i låter som The Good Son og The Hammer Song, som begge omhandlet den fortapte sønn, på typisk Cavesk vis. Religion og fortapelse til tross, denne gangen var det de fullendte sangene som fikk det meste av oppmerksomheten. Musikken var både fengslende på dypt, emosjonelt vis og tidvis rett ut fengende. The Good Son inneholdt flere av Caves aller sterkeste sanger. Tittelsporets innledende parafrasering av den gamle Another Man Done Gone hadde Cave garantert hørt i Odettas versjon, og var en passende start på et dramatisk stykke musikk. Tittelsporet trakk linjene tilbake til den «tidligere» Cave, uten å støye på samme vis, men med intensiteten i godt behold.

Sorrow’s Child var en lummer, stilren ballade, med nydelig strykerarrangement, og fornem koring fra Harvey og Bargeld. Den var deilig å drukne i, men var bare en forsmak på platas største øyeblikk, et av de største i hele Caves karriere. The Weeping Song, som mer eller mindre var en duett mellom Cave og Bargeld, hadde et ekstarordinært løft, gjennom et dramatisk arrangement, som løftet en klassisk melodi. Den påfølgende The Ship Song var utrolig nok like sterk, med en melankolsk Cave i front for «sølvguttene». Her var han tilbake i sitt kvinnedyrkende modus, men med en mykere og mer tilgivende stil: Cave var forelsket og ga seg hen. Teksten stod godt til den klassiske melodien og bekreftet Cave som tidens største balladesanger. The Ship Song pekte frem mot mesterverket The Boatman’s Call.

The Hammer Song løftet lytteren ut av den behagelige stemningen. Selv om den holdt seg innenfor de arrangementsmessige rammene til resten av plata, var den tøffere i tekst og rytmikk, og nærmere tittelsporet i både tekst og musikk. Om man la godviljen til kunne man ane en viss latinsk rytmikk innledningsvis i Lament, før den koblet på et svalende, sørgmodig stikk. Lament var rett og slett stilig og smellvakker. Og også her ble alle trivialitetsfeller unngått, gjennom et originalt arrangement, kruttsterk melodi og formidabel vokal fra Cave.

Før den høystemte balladen Lucy fikk avslutte The Good Son, kunne ikke Cave dy seg for en dose gospel ala The Bad Seeds; The Witness Song var den mest medrivende sangen på plata. Den hentet inspirasjon fra den gamle tradisjonsgospelen Who Will Be A Witness og svingte på ukristelig (kremt) vis.

Rating: 10/10