Franco Battiato – Fetus (Bla Bla LP, 1972)

1) Fetus; 2) Una cellula; 3) Cariocinesi; 4) Energia; 5) Fenomenologia; 6) Meccanica; 7) Anafase; 8) Mutazione

Da Francesco «Franco» Battiato trakk seg tilbake fra rampelyset i 2019, i en alder av 74 år, kunne han se tilbake på en karriere hadde inneholdt mye forskjellig. Han hadde vært komponist, artist, maler og filmskaper. Musikken han skapte varierte fra kommersiell pop til avantgarde: Battiato benyttet seg av musikalske trender gjennom hele perioden han var aktiv (fra 1965), enten det var elektronisk musikk, progressiv rock, minimalisme, new wave eller synthpop. Battiato var en evig nysgjerrig intellektuell, en søkende sjel, noe som også kom til uttrykk i tekstene, som ofte tok for seg «de store spørsmålene» om livet selv, ofte med esoteriske og filosofiske  grunntoner. Battiatos syttitallskatalog, som ble hans mest interessante periode som musiker, varierte fra nyskapende kunstpop til minimalisme, ren avantgardistisk galskap og tilbake til pop igjen. Han ble ofte identifisert med hjemlandets progressive rock. Han hadde forbindelser til denne scenen, blant annet gjennom Bla Bla, plateselskapet han var tilknyttet, og samarbeid med blant andre Juri Camisasca og Osage Tribe, men han var også mye mer enn en progrocker. Da han døde 18. mai 2021 ble han rettmessig hyllet som en av Italias mest interessante musikere de siste 50 årene. Allerede på syttitallet viste Frank Zappa interesse for Battiatos musikk. Det var naturlig; de to hadde den samme dype interessen for de forskjellige musikalske uttrykk og sjangere, og ingen av dem nølte med å kaste seg ut på opprørt musikalsk hav.

Battiato vokste opp på Sicilia, men flyttet til Milan midt på sekstitallet. Han ga ut noen solosingler, og var med i Osage Tribe, men forlot gruppa i 1971, året før de slapp sitt eneste album, hard-prog albumet Arrow Head. Battiato fikk kontrakt med med Bla Bla Records, samme plateselskap som ga ut Arrow Head, og som også sørget for at Capsicum Reds album Appunti per un’idea fissa traff verden i 1972. Også Battiato debuterte i 1972, med Fetus. Dermed ga Bla Bla ut tre sentrale europeiske album i løpet av samme år. Året etter ga selskapet ut Aktualas debutalbum, og i 1974 fulgte Juri Camisascas’ mesterverk La finestra dentro. Litt av en liste!

Omslaget på Fetus må ha skapt en viss oppstandelse i det katolske Italia. Det ramme omslaget forberedte likevel ikke lytteren fullt ut på det som fantes i rillene. Fetus var et progressivt kunstpop album, med et minimalt skjelett av et lydbilde, der en VCS3-synthesizer var grunnpilaren, sammen med Battiatos milde røst. Plata inneholdt kun åtte spor, som var unnagjort på 30 minutter. Det var på den andre siden noen av de mest nyskapende og givende 30 minuttene som ble utgitt i Italia på syttitallet, og det sier som kjent ikke så lite. Fetus stod seg også godt mot ledende kunstrockere som David Bowie og Roxy Music.

Låtene varierte mellom fengende pop, utflytende progressiv rock og avantgardistiske sprell, gjerne i ett og samme spor. Battiato hadde en unik evne til å skape helhet, slik at det på forunderlig vis var naturlig at det måtte høres ut nettopp som det gjorde. Tekstene tok for seg et fosters utvikling, men konseptet ble vannet ut med diverse innfall, blant annet opptak av president Richard Nixons telefonsamtale med astronautene i månelandingen i 1969.

I sin kjerne hadde Fetus slitesterke komposisjoner, med en stor dose fengende hooks og stikk, uten å være spesielt refrengsterke. Grunntonen var forankret i pop og rock, men arrangementene sendte musikken ut i en egen sfære; musikken snudde på en femøring, fra folkpop til spaceprog i løpet av sekunder, der akustiske gitarer plutselig måtte vike plass for psykedeliske freakouts med orgel i sentrum. Alle sangene var fulle av innfall og utfall, uten at det gjorde annet enn at lytteren satt ekstra langt ute på stolen og lyttet; det var ingenting tilgjort med Fetus; naturlig og fengslende galskap var muligens den mest presise beskrivelsen.

Låtene varierte i lengde fra to til seks minutter og for fullt utbytte måtte plata nytes som helhet. Om man bare er mildt nysgjerrig kan man prøve den vakre Una Cellula, kombinasjonen av Django Reinhardt og prog i Cariocinesi, eller Meccanica, med elektronisk rock i kamp med minimalisme, som deretter endte opp i samples fra klassisk musikk og dialogen mellom astronauter og Nixon. I løpet av de seks minuttene Meccanica varte var det flere ideer enn de fleste artister fikk plass til på et helt album, eller en hel karriere for den saks skyld. Det var ikke til hinder for at Battiato raskt skulle lage enda bedre plater.

Rating: 8,5/10