Bathory – Under The Sign Of The Black Mark (Tyfon LP, 1987)

1) Nocturnal Obeisance; 2) Massacre; 3) Woman Of Dark Desires; 4) Call From The Grave; 5) Equimanthorn; 6) Enter The Eternal Fire; 7) Chariots Of Fire; 8) 13 Candles; 9) Of Doom

The Return Of The Darkness And Evil stadfestet Bathorys posisjon i den slemme enden av metaluniverset. Quarthon tviholdt på sin visjon om hva Bathory skulle være, og var ingen mann for kompromisser. Han gjorde det ikke alltid like lett for seg. Allerede i 1985 kuttet han ut å spille konserter. Han syntes det var for mye organisering og styr. I tillegg slet han med å finne musikere som kunne realisere musikken fra scenen. Problemene med å finne de rette folkene å spille sammen medførte også at det gikk nærmere to år mellom album nummer to og tre.

Etter å ha forsøkt diverse musikere, fant Quarthon den 18 år gamle trommeslageren Paul «Pålle» Lundberg. Lundberg var en kar med brede musikalske interesser. Han var blant annet opptatt av klassisk musikk, og måtte overtales før han tok jobben i Bathory. Quarthon og Lundberg hadde med seg bassist Christer Sandström da de gikk i studio i september 1986 for å spille inn Under The Sign Of The Black Mark. Sistnevnte røk ut etter kort tid, og Quarthon endte opp med å spille bass på mesteparten av plata, i tillegg til å synge spille gitar, synthesizer og tangenter. Resultatet ble et av tidenes mest innflytelsesrike black metal-album. Under The Sign Of The Black Mark hadde en voldsom innflytelse på tidlig norsk black metal, og albumets ekko kan høres gjennom hele black metal-historien, helt frem til 2020-tallet. Her var alle sjangerdefinerende markører på plass; et ikonisk omslag, mørke, lumre stemninger, gitarbuzz og grim fremføring av dystre tekster. I tillegg tok Quarthon i bruk synthesizer og tangenter, noe som ga nye teksturer til musikken, og bygde opp ytterligere under den grimme stemningen. Albumet fremstod rett ut skremmende, og dermed unikt tiltrekkende for unge metalfans, og direkte avskyelig for borgerskapet og ikke minst «seriøse» musikkjournalister.

Under The Sign Of The Black Mark hadde et perfekt balansert lydbilde, der gnurende kjellergitarbuzz, hamrende trommer og grim vokal ble supplert med de nevnte tangentene. Resultatet var nattsvart. Quarthon hadde ikke bare blitt en bedre arrangør og produsent, han hadde også tatt steg som låtskriver. Det medførte et mer variert album enn forgjengerne, der de raske thrash-inspirerte avrivingene vekslet med låter i roligere tempo, uten at musikken nærmet seg ballader. Tekstene var fortsatt tidvis liksom-skremmende, men det skal ikke underkjennes at det ble skapt stemninger av reel uhygge, enten Quarthon gneldret frem en hyllest til Elizabeth Bathory i Woman Of Dark Desires eller tok opp den mytiske avtalen mellom musiker og djevelen i Enter The Eternal Fire. Bathory skulle senere utvikle det som ble kjent som vikingmetal, og på beske Equimanthorn dukket de første referansene til nordisk mytologi opp, gjennom henvisningen til Odins hest med åtte bein.

Dramaturgi og iscenesettelse var viktig i den mørkeste metalen, noe Quarthon hadde forstått. Etter den korte stemningsskaperen Nocturnal Obeisance åpnet hyperraske Massacre portene til kjelleretasjen. Deretter ble tempoet senket en smule i Woman Of Dark Desires, med en gitarsolo som sendte tankene til Slayer. Call Of The Grave var ikke mindre sterk, og dro tempoet enda et hakk ned, mens Quarthon skrek om nåde, der han lå i en kald grav uten å få ro. Igjen dro gitarsoloen musikken mot samtidige som Slayer, men også mot Motorhead og Judas Priest.

Både Equimanthorn og Chariots Of Fire gikk unna i vanvittig tempo, men hadde mye mer enn ren thrash å by på. Også disse to låtene var basert på en egen evne til å hekte lytteren på, om ikke via rene melodiske løp, så gjennom riff, atmosfæriske grep med tangenter og minneverdige refrenger.

Syv minutter lange Enter The Eternal Fire ble stående som et av høydepunktene i åttitallets metal. Nok en gang dro Quarthon tempoet ned, til noe som nærmet seg en majestetisk vandring over de mest øde metallandskapene, drevet frem av gnagende riff, som nok en gang kunne sende tankene til Motorhead, på en saktegående dag. Også Chariots Of Fire holdt seg i midttempo, før det hele ble avsluttet med den hissige Of Doom….., for å minne lytteren om at det fortsatt var The Grim And The Black som gjaldt.

Rating: 10/10