The Flaming Lips – The Terror (Warner cd, 2013)

1) Look…The Sun Is Rising; 2) Be Free, A Way; 3) Try to Explain; 4) You Lust; 5) The Terror; 6) You Are Alone; 7) Butterfly, How Long It Takes to Die; 8) Turning Violent; 9) Always There…In Our Hearts

Etter mye fjas, der The Flaming Lips stod på kanten av selvparodiens avgrunn, ble det med ett alvor. The Terror var det blekeste og såreste albumet de noen gang hadde gitt ut. Det var som om alle sprellene i årene etter Embryonic ikke hadde eksistert; The Terror var Embryonics reelle oppfølger, både i form av offisiell status og musikalsk sett.

Innspillingene foregikk som vanlig i Tarbox Studio i New York, i tillegg til at de benyttet et studio i Oklahoma City. Trofaste Dave Fridmann og Scott Booker var fortsatt med som produsenter. Gruppa hadde fått et nytt medlem siden sist, tangentmann Derek Brown, og var dermed for første gang en kvartett. Wayne Coyne, Steven Drozd og Michael Ivins var likevel fortsatt gruppas kreative kjerne. The Terror ble trommeslager Kliph Scurlocks siste plate med gruppa. Han fikk fyken et år etter innspillingene, visst nok på grunn av at han hadde kritisert Coynes nye venninne.

At Coyne hadde fått seg en ny venninne var selvsagt hyggelig. Han hadde vært gjennom et brudd med sin kjæreste gjennom 25 år. Den hendelsen hadde åpenbar påvirkning på The Terror. Dèt gjorde også Drozds personlige problemer, da han etter sigende hadde fått rusproblemer igjen, etter mange år som ren. Tidligere hadde hans personlige problemer nesten tatt knekken på både han selv og The Flaming Lips, noe Coyne tok for seg på The Spiderbite Song (The Soft Bulletin).

The Flaming Lips hadde vært alvorlige også tidligere, men alvoret hadde alltid vært pakket inn i surrealisme, og som regel mikset med hysteriske, humoristiske historier. Det hadde ofte gitt seg utslag i de mest vanvittige låttitler. Denne gangen var det surrealistiske og hysteriske kastet på båten, til fordel for et dyptgripende alvor og en nådeløs tristesse. Titler som The Terror, You Are Alone, Turning Violent og Be Free A Way sa mye om innholdet. Coyne var mer beskjeden med vokalen, der han tidvis knapt var å høre over musikken, i en forsiktig utgave av seg selv.

Det musikalske uttrykket stod i stil til tekstene. De ni låtene var sparsommelig orkestrert. Elektroniske instrumenter dominerte, med myke teksturer og mildere lyd enn vanlig; gruppas lett støyende, overstyrte elektronikk var forlatt til fordel for smule lydtepper av tidvis spinkel karakter. Det var mulig å høre krautrock ala Cluster, Bowies Low, minimalismens melodiker Terry Riley og den tidlige industrimusikkens mildeste anslag (tenk Throbbing Gristle i godt humør), Sangene baserte seg i stor grad på lange, dronende melodilinjer, men det ble aldri kjedelig lytting. Dèt skyldes både at gruppa hadde sitt melodiøse talent på plass og musikkens nærhet; The Terror tiltrakk i all sin triste elendighet og skakke  konstruksjoner. Plata senter og hovedspor var den tretten minutter lange You Lust, der Eno cirka 1978 snublet inn i The Flaming Lips’ øvingslokale, mens de fomlet med en trommemaskin og Cluster stod i et hjørne og smilte. You Lusts tentakler strakk seg ut over alle sporene på The Terror; «organisk» elektronikk underkjølte droner og puslete vokal gikk igjen. Det var en stemning av umenneskelig fremmedgjøring og et liv tømt for «liv».

På tross for forskjeller var The Terror åndelig beslektet med Embryonic. Det var også denne gangen det søkende, frie Flaming Lips som var på ferde. Langt unna enhver higen etter det umiddelbare, der et ur-uttrykk innerst i kjernen av gruppa ble lokket frem. The Terror viste hva de var i stand til å skape med enkle virkemidler. The Terror var ikke for alle, men endte opp som et sterkt avantrockalbum. Og det uten å være «rock».

På strømmetjenestene kunne man velge mellom å strømme hver enkelt sang slik man vanligvis blir presentert et album, eller som et sammenhengende stykke musikk, hvor de ni sporene fløt sammen i et langt hele. Sistnevnte var klart å foretrekke, og fikk frem dramaturgien i The Terror på fremragende vis.

Rating: 8/10