Nick Cave & The Bad Seeds – Henry’s Dream (Mute cd, 1992)

1) Papa Won’t Leave You Henry; 2) I Had A Dream, Joe; 3) Straight To You; 4) Brother My Cup Is Empty; 5) Christina The Astonishing; 6) When I First Came To Town; 7) John Finn’s Wife; 8) Loom Of The Land; 9) Jack The Ripper

Det kan neppe ha vært enkelt å tenke seg veien videre etter å levert et mesterverk som The Good Son. Ikke bare var The Good Son en samling ekstraordinære sanger, hvor musisering, låter og vokal gikk opp i en sjelden helhet. Den urolige kunstnersjelen Cave var sikkert ikke en gang inne på tanken om å lage The Good Son, Volume 2. Han gikk i stedet videre og tilbake samtidig. Henry’s Dream la seg et sted mellom The Good Son og Your Funeral.. My Trail (balladene) og Tender Prey (rock). Resultatet var nok et sterkt album, det syvende strake i solokarrieren så langt. Likevel var Henry’s Dream første gang hvor Cave ikke var helt fornøyd selv.

Caves misnøye var knyttet til lydbildet og produsent David Briggs innsats. Briggs, som hadde fulgt Neil Young gjennom mange år og produsert flere av canadierens sterkeste plater, både på syttitallet og senere, hørtes umiddelbart ut som en god match for Cave og The Bad Seeds. Briggs kunne håndtere både det akustiske og orkestrerte (After The Gold Rush) og det rett rått rockende (Ragged Glory, Weld). Cave synes likevel at Briggs holdt for mye igjen, og ikke fikk frem The Bad Seeds villskap i tilstrekkelig grad. Det var mulig Cave hadde et poeng, men det var egentlig ikke mye å utsette på produksjonen, som ivaretok både musikkens behov for luft og detaljer og samtidig viste frem et rockeband av klassisk kaliber. En litt tyngre «bunn» i lyden kunne kanskje løftet resultatet ytterligere, men det var ingen stor innvending.

Da Cave og The Bad Seeds gikk i studio i California senhøsten 1991, var det med to nye medlemmer. De gamle traverne Harvey, Bargeld og Wydler hadde fått selskap av de australske musikerne Martyn P. Casey (bass) og Conway Savage (tangenter). Savage hadde spilt i diverse grupper i Melbourne gjennom åttitallet. Casey hadde lang fartstid fra det flotte bandet The Triffids.

Omslaget på Henry’s Dream sendte tankene i retning av en voldelig, amerikansk b-film, der skjebnen farer ublidt med protagonisten. Cave-tilhengere har diskutert om ikke Henry’s Dream var et konseptalbum, hvor de ni sangene fortalte en sammenhengende historie. Så vidt undertegnede vet har ikke Cave verken bekreftet eller avkreftet dette, men det var en besnærende tanke. På Henry’s Dream dukket det opp en  rekke personer og skjebner, som det var mulig å lese inn i et større narrativ.

Konsept eller ikke, på Henry’s Dream holdt Cave seg i kjente tekstlige omgivelser. De ni sangene handlet  om «lust and violence and death», som Cave uttalte i et intervju med NME i 1992.

Velkjente tematikk altså, og også musikken må sies å være typisk Cave. Vakre ballader ble kombinert med skarpe rockere, «voksent» produsert av Briggs uten at plata fikk et polert uttrykk. Litt strammere rammer enn tidligere var det dog, og et ønske om mer tyngde er nevnt, men først og fremst fremstod Henry’s Dream som et klassisk rockealbum, med energiske dragere og váre ballader, alt rotfestet i Caves kjærlighet for amerikansk musikk. Her fantes folk, rock, country og anslag av gospel i en sterk blanding.

Da undertegnede hørte Henrys Dream første gang tilbake i april 1992, fremstod riktignok plata som en skuffelse. Særlig var åpningssporet en nedtur. Papa Won’t Leave You Henry har da heller aldri blitt min favoritt, der Cave fremstod som en parodi på seg selv. Resten av plata vokste seg imidlertid stor og sterk. Henry’s Dream inneholdt et knippe nye klassikere, som står seg godt både i Caves katalog og i nittitallets musikk totalt sett. Balladen Straight To You var noe av det mest rett frem hjertefølte Cave hadde skrevet så langt. Den hadde en vakker melodi, melankolsk orgel fra Harvey, et gyngende Bad Seeds – og nok en gang ble man imponert over vokalisten Cave. Balladekomponisten Cave hadde beholdt momentet fra The Good Son, og det var flere sterke ballader også denne gangen. Loom Of The Land var i familie med Straight To You, og like sterk. When I First Came To Town var en variasjon over den gamle folkesangen Katy Cruel, som Cave hadde plukket opp via Karen Dalton.

Brother My Cup Is Empty var en bitter tekst om fylliken som ikke hadde mer å drikke, og kun ønsket å se dama dø, perfekt kledd i gospelmarinert Bad Seeds-galskap, med vekt på hissig, akustisk gitarspill. Den hadde en del til felles med de rivende, galopperende I Had A Dream, Joe og Jack The Ripper, som begge var rock & roll av ypperste merke.

Rating: 8/10