Caravan – Caravan (Verve LP, 1968)

1) Place Of My Own; 2) Ride; 3) Policeman; 4) Love Song With Flute; 5) Cecil Rons; 6) Magic Man; 7) Grandma’s Lawn; 9) Where But For Caravan Would I?

Caravans opprinnelse kan ledes tilbake til det sagnomsuste soul/beat-orkesteret Wylde Flowers. Wylde Flowers bestod opprinnelig av Robert Wyatt, Kevin Ayers, Robert Sinclair og brødrene Hugh og Brian Hopper. Alle navn som får prog- og rockeinteresserte til å nikke anerkjennende. Medlemmer kom og gikk i Wylde Flowers, og alle de fire opprinnelige medlemmene i det som skulle bli Caravan var innom gruppa. Wyatt og Ayers på sin side fikk med seg australieren Daevid Allen og startet Soft Machine i 1967, en gruppe som ble sentral i både britisk psykedelia og jazz rock.

Tidlig i 1968 bestod Wylde Flowers av Richard Sinclair (sang, bass), Pye Hastings (gitar, sang), Dave Sinclair (fetter av Richard) (keyboards) og Richard Coughlan (trommer). Ettersom de musikalske trendene blåste i psykedeliske retninger var det ikke lenger like populært og trendy å spille soul på dansetilstelninger. Gruppa skiftet derfor navn til Caravan og tok til seg de nye musikalske trendene, ikke minst inspirert av nettopp Soft Machine og Pink Floyd, som i likhet med Caravan begge kom fra Canterbury.

Selv om Caravan aldri skulle oppnådde stor kommersielle suksess, leverte de en rekke sterke album på syttitallet. Gruppas originale blanding av pop, folk, jazzrock, psykedelia og prog hadde et utpreget lyrisk og britisk drag over seg, som var uhyre tiltrekkende.

Caravan fikk platekontrakt med den engelske filialen av amerikanske Verve Records, og spilte inn debutalbumet i London i september 1968. Allerede måneden etter var «Caravan» å finne i butikkene. Plata ble produsert av en viss Tony Cox, som hadde snappet opp en demotape Caravan hadde forsøkt å få Island Records interessert i, uten hell. Cox likte imidlertid det han hørte og pushet gruppa hos diverse andre plateselskaper, med kontrakt hos Verve som resultat. Cox selv debuterte som artist i 1966, og fikk en topp 10 hit med en versjon av With a Little Help From My Friends. Senere jobbet han som arrangør og produsent, og var involvert med blant andre Familiy, Yes og John & Beverley Martyn. Han var ikke særlig erfaren da han fikk jobben med å produsere Caravan, og av en eller annen grunn ble lydbildet litt skjemmet av ekko. Det var ikke nok til å ødelegge inntrykket av en vellykket debut fra et lovende band, men det var irriterende, og hindret at musikken kom skikkelig gjennom til lytteren.

Caravan komponerte alt materiale sammen, og Pye Hastings og Richard Sinclair delte på vokalen, både ved at de sang sammen på flere spor og ellers delte på oppgaven. Plata bestod av ni spor, hvorav åtte var tilnærmet kunstpop av tiden, og det siste var en lengre progressiv utskeielse. Musikalsk sett stod de skulder med skulder med samtidige som Traffic, Family, Procol Harum og The Moody Blues. De var en del av proto-progbølgen, som raskt gikk over i det som i dag karakteriseres som klassisk britisk progrock, og som for alvor skjøt fart med King Crimsons debut året etter. Caravan og de andre nevnte gruppene var inspirert av Soft Machine og Pink Floyds psykedelia, men også av kunstferdig poprock, slik The Beatles hadde utviklet pop og rock i årene fra 1965. Det betød fengende sanger i nyskapende arrangementer, med keyboards, fløyte og annet krydder. I tillegg hadde disse gruppene, Caravan inkludert, et tydelig britisk uttrykk, hvor man kunne høre Albions folkemusikktradisjoner piple frem, og formelig kjenne lukten av britiske enger i neseborene.

På sanger som Place Of My Own, Love Song With Flute og Magic Man kombinerte de meloditeft, en særegen sving og myk, tilbakelent vokal til et forførende hele. Hverken Hastings eller Sinclair hadde all verden av piper, men begge sang på sitt forsiktige, tilbakelente vis med god effekt, omtrent som en mindre utagerende Robert Wyatt.

På Grandma’s Lawn og Cecil Rons stod de med begge beina i psykedelia, og selv om det fungerte brukbart, var de ikke like hjemme i dette landskapet som for eksempel Pink Floyd. Men hvem var vel det?

På senere utgivelser skulle Caravan strekke sine musikalske vinger ut i store, komplekse suiter. Deres første forsøk var å finne allerede på debuten, med den ni minutter lange Where But For Caravan Would I? Den baserte seg på en ide av Brian Hopper, tidligere bandkollega i Wylde Flowers. Låten var egentlig bygd opp som de andre sporene på plata, men ble tilført et langt, improvisert mellomspill, der Dave Sinclair rev av seg sine keyboardsfantasier. Det var et godt eksempel på tidlig progressiv rock, og er definitivt lytteverdig fortsatt, selv om gruppa skulle gjøre mer formfullendte og gjennomarbeide ting senere.

Rating: 7,5/10