Bathory – Hammerheart (Noise cd, 1990)

1) Shores In Flames; 2) Valhalla; 3) Baptised In Fire And Ice; 4) Father To Son; 5) Song To Hall Up High; 6) Home Of Once Brave; 7) One Rode To Asa Bay; 8) Outro

Med Hammerheart tok Bathory et endelige farvel med black metal. Den prosessen hadde som kjent startet allerede med Blood Fire Death, men det albumet hadde fortsatt black metal sentralt i sitt DNA. Denne gangen var det ingen vei tilbake.

Hammerheart tok for seg kristningen av vikingene, hvordan den norrøne overtroen ble erstattet med tvang av et annet konstruert narrativ, kristendommen. Denne brutale endringen hadde Quorthon (og mange andre i metalundergrunnen) lite til overs for. Hvorvidt det skyldtes en ektefølt identifisering med den opprinnelige nordiske troen eller om det var et spark mot en kristendom som stod for konformitet og verdier langt unna det unge opprørere identifiserte seg med, var ikke opplagt. De fleste hadde nok en sterk mistro til kristelige konvensjoner, men fant også noe pirrende i den gamle naturreligionen. Dessuten stod tekster om tusenår gammel religionskrig og eldgamle ritualer utmerket til episk heavy metal.

På Hammerheart hadde Bathory forlatt de kjappe, punk- og thrashinspirerte låtene, til fordel langstrakt, minimalistisk metal som var krydret med akustiske gitarer og pompøse kor. To låter strakk seg over 10 minutter og en lå like under. Hammerheart hadde visse fellestrekk med den samtidige fornyelsen av doom-metal, som Bathorys landsmenn i Candlemass var sentrale i, uten at Bathory gjorde bruk av nøyaktig de samme virkemidlene; det var fortsatt en viss tempomessig fremdrift i musikken, der den dro seg frem over vinterkledde landskap i en fjern fortid. Spirer av power metal var også hørbare, uten at den sjangerens teatralske trekk ble adoptert. Bathory lente seg først og fremst på noen av de samme episke elementene.

Hammerheart var episk, pompøs på grensen til det parodiske og fylt til randen av patos. Likevel var det vanskelig å latterliggjøre resultatet. Plata fremstod ektefølt og fullstendig fri for ironisk distanse, med en genuin kjærlighet til tematikken. Det gjorde det mulig å gå inn i musikken på dens egne premisser, og det var unektelig fengslende lytting, de voldsomme virkemidlene til tross. Noe av grunnen til at Hammerheart ble opplevd så ekte, var at produksjonen fortsatt hadde glør av undergrunnmetal ulmende i bunn; det låt aldri kynisk polert, noe som gjorde det episke draget ,tja, oppriktig? Quorthons vokal bidro også til å jorde Hammerheart. Han sang for første gang med ren vokal hele veien. Det innebar ikke at Hammerheart nøt godt av skjønnsang. Quorthon var på ingen måte en tradisjonell vokalist, han remjet i vei, ofte på grensen til det tonedøve, men hadde en intensitet som bidro til å gi musikken troverdig dramaturgi, og gjorde at man så forbi alle tekniske mangler. Faktisk var det sannsynlig at en kraftsanger ala Dio ville sendt Hammerheart rett ut parodien.

Quorthon hadde fortsatt evnen til å skrive hektende riff og melodilinjer i behold. Det lå en tilnærmet unik melodiøsitet begravet i låtene, noe som gjorde det enkelt å hekte seg på musikken. Quorthon hadde evnen til å sprute ungdommelig energi og pågangsmot inn i enkle, tradisjonelle metalkonstruksjoner og gjennom det skape noe nytt. Han hadde også utviklet seg som gitarist, og i solospillet var det fortsatt mulig å trekke linjene til klassisk hard rock og heavy metal. Det bidro til en gjenkjennelighet for fans av nevnte sjangere, og Hammerheart ble den mest tilgjengelige plata Bathory hadde laget så langt, samtidig som gruppa utforsket et nytt musikalsk univers, uten å kompromisse på noe vis. Det var en bragd.

Rating: 8/10