Battiato – Sulle corde di Aries (Bla Bla LP, 1973)

1) Sequenze e frequenze; 2) Aries; 3) Aria di rivoluzione; 4) Da oriente a occidente

Sulle corde di Aries blir ofte vurdert som en del av Battiatos «prog-triologi», og ble en slags avslutning på første del av hans solokarriere. Battiatos påfølgende utgivelser skulle inneholde linjer tilbake til triologien, men han var ikke redd for å gå ut i åpne musikalske landskap. Dét preget også de tre første platene, og disse lar seg kun plassere i progbagen om man legger en raus definisjon av sjangeren til grunn. Det var lite på Fetus, Pollution og Sulle corde di Aries som minnet om den tradisjonelle symfoniske rocken og hardrocken som dominerte i Italia på syttitallet, men Battiato hadde fellesnevnere med de mest utagerende artistene innen det utvidede sjangerbegrepet, særlig den ubøyelige utforskertrangen og evnen til, tross alt, å holde uttrykket innenfor visse popkulturelle rammer.

Med Sulle corde di Aries tok Battiato klyv ut i nye utmarker. Denne gangen fikk han hjelp av enda flere musikere enn sist, og til dels navn som hadde markert seg på egenhånd. Jutta Nienhaus, vokalist i tysk-italienske Analogy, bidro på tre av fire spor. Daniele Cavallanti, fra ensemblet Aktuala, bidro på saksofon. Aktualas utforskning av italiensk folkemusikk iblandet eksperimentelle elementer hadde åpenbart gjort inntrykk på Battiato, og denne inspirasjon satte sitt preg på spesielt side to av Sulle corde di Aries. Han hadde også med seg Jane Robertson på cello, Gianni Bedori på tenorsaksofon og Gaetano Galli på obo, i tillegg til blåsere fra Milans musikk-konservatorium. De gamle kjenningene Gianni Mochetti (gitarer) og Gianfranco D’Adda (perkusjon) var fortsatt med på laget. Sammen skapte disse musikerne et album som står igjen som både Battiatos beste og som et av de definitive albumene fra syttitallets eurorock.

Battiatos ambisjoner var nærmest grenseløse, og han var inspirert av det meste av det som foregikk rundt ham av moderne musikk. Sulle corde di Aries inneholdt lange elektroniske flak av dirrende minimalisme, jazz/improvisasjonsmusikk, spor av progressiv rock, østlige toner og søreuropeisk folkemusikk. Det var et mesterstykke å kombinere alle influensene uten at det kokte fullstendig over, men her var det ikke en tone for mye. Plata smakte av solbrent, tørr Middelhavsluft, et døsig, men konsentrert brygg, som neppe lot seg gjenskape under noen omstendigheter; det var som om sol, mild bris og inspirasjon gikk opp i en høyere enhet, og heldigvis lot seg samle på en flaske ved navn Sulle corde di Aries, og bli korket for alltid. De fire sporene hadde en smak av evigheten, en tidløshet som var sjelden vare.

Side en var dekket av 16 minutter lange Sequenze e frequenze (sekvenser og frekvenser), som bar sitt navn med rette. Etter en tre minutters innledning med skumle toner, inkludert en sopran, cello og perkusjon, veltet synthesizerne inn sammen med Battiatos sjeldent «høyverdige» stemme; hvor i all verden befant vi oss? Etter hvert tok perkusjon og durende toner fra synth og orgel over, og med ett var lytteren hjemme hos Terry Riley, som tilfeldigvis hadde Stockhausen på besøk. Det var svevende og jordnært på samme tid, med smak av arabiske toner, i et lappeteppe av utfordrende vellyd. Her var det ikke en smule igjen av rock-som-rock, kun en perfekt kombinasjon av elektronisk musikk og østlige toner, smakt til med avantgardistenes bevissthetsutvidende krydder.

Side to åpnet med den tilnærmet instrumentale Aries, som innledet med små toner fra en synthesizer, før perkusjon ala Aktuala sèg inn, og det hele ble rundet av med en hissig saksofonsolo.

Aria di rivoluzione var et lament over andre verdenskrig, med en dråpe håp i form av en kommende venstrerevolusjon. Jutta Nienhaus resiterte et dikt av Wolf Biermann på tysk. Battiatos vokal ble luftet med ekko, og støttet av cello, perkusjon og blåsere, som nok en gang sendte tankene østover.

Da Oriente ad Occidente (fra vest til øst) avsluttet det hele, med Battiatos stemme i flere lag over dryppende synth, før mandolin, obo, fløyte og akustisk gitar plasserte lytteren i Middelhavets glohete sol, sittende i skyggen, med blikket vendt østover.

Rating: 10/10