Caravan – If I Could Do It Again, I’d Do It All Over You (Decca LP, 1970)

1) If I Could Do It All Over Again, I’d Do It All Over You; 2) And I Wish I Were Stoned / Don’t Worry; 3) As I Feel I Die; 4) With An Ear To The Ground You Can Make It / Martinian / Only Cox / Reprise; 5) Hello Hello; 6) Asforteri 25; 7) Can’t Be Long Now / Françoise / For Richard / Warlock; 8) Limits

Platebransjens veier var uransakelige, noe Caravan raskt skulle få merke. Kun måneder etter at Verve hadde gitt ut gruppas debutalbum la det amerikanske selskapet ned sitt kontor i UK. Dermed stod de fire unge musikantene uten platekontrakt. De hadde imidlertid en viss suksess med konsertene sine, og fikk etter hvert kontrakt med Decca. Ærverdige Decca, med historie tilbake til 1929, skulle bli Caravans tilholdssted på første halvdel av syttitallet, riktignok med et par av utgivelsene på selskapets underbruk Deram.

I 1970 var progressiv rock den nye vinen i UK, og nye band spratt opp som paddehatter. Yes, Van Der Graf Generator, Gentle Giant, Genesis, King Crimson og mange til ga ut sterke plater. Mange av navnene hadde startet opp med beat og/eller psykedelia, før de ga seg hen til den progressive rocken, som tok opp i seg alt fra klassisk musikk til rock, folk og jazz.

Hvorvidt tittelen If I Could Do It Again, I’d Do It All Over You var hentet fra Spike Milligan eller en bootleg av Bob Dylan strides de lærde om, men det var uansett marginal påvirkning fra disse personlighetene i musikken. Caravan hadde tatt store steg siden debuten. De hadde fortsatt en hang til lettfattelige melodilinjer, men hadde på mange vis fulgt i Soft Machines fotspor. Det betød en hang til lange, sammensatte komposisjoner med jazzhelning. Inspirasjonen fra psykedelia, som var så tydelig på deler av debuten, var historie. I stedet bygde Caravan musikken på en kombinasjon av folk- og popmelodier, som ble bygd ut med lange, improviserte partier. Caravan var fortsatt lyriske og milde i anslaget, med en urengelsk følelse av det landlige; Caravan var grønne og varme, imøtekommende og rett ut inviterende, på tross av alle sine musikalske ambisjoner. Caravan gikk aldri så langt ut i jazzland som Soft Machine, men holdt hele veien på sin tilknytning til Albions folketoner, som en bunnplanke i musikken.

Plata ble for det meste spilt rett inn. Manager Terry King ble oppført som produsent, men for alle gode formål produserte gruppa selv. Albumet var bygd rundt tre lange stykker på henholdsvis åtte, ni og fjorten minutter. Alt materialet var komponert av gruppa i felleskap, og hadde en gjennomgående tone, som gjorde albumet mer helhetlig enn forgjengeren. De lange improvisasjonene ble dominert av Dave Sinclairs keyboards, som ble supplert av gitar, men også av Jimmy Hastings fløyte og saksofon. Jimmy var bror av vokalist og gitarist Pye Hastings.

Det store høydepunktet var den fjorten minutter lange Can’t Be Long Now / Françoise / For Richard / Warlock (som regel forkortet til Richard). Her var nettopp Jimmy Sinclair sentral, med fløyte og saksofon. I tillegg var Sinclairs keyboards hjertelig tilstede, med grusete og rå lyd fra tangentene. Richard var et originalt, vellykket stykke musikk, der Caravan klarte å kombinere det fengende og det ekspressive, uten et øyeblikk å kjede lytteren. Den var et høydepunkt i den tidlige progressive rocken, og forble et sentralt element i gruppas konserter i resten av karrieren.

Resten av materialet fulgte godt opp. Etter det korte tittelsporets drypp av jazzpop, var det over i et annet av høydepunktene, den langstrakte balladen And I Wish I Were Stoned / Don’t Worry. To myke, svale sanger sydd sammen til et hele av Sinclairs orgel og Hastings gitar. Tankene gikk til Pink Floyd med Roger Waters i ballademodus. Dèt var ingen dårlig attest.

Det tredje store stykket, With An Ear To The Ground You Can Make It / Martinian / Only Cox / Reprise, fortjener også en omtale. Den var ikke langt unna And I Wish…i tone og karakter, men hentet mer inspirasjon fra det symfoniske, og var enda et hakk skarpere melodisk.

På album nummer to kombinerte Caravan det umiddelbare og det tyngre tilgjengelige, og folk- og jazzinfluenser til et fornøyelig hele. For fans av progressiv rock er plata obligatorisk, men også venner av det utforskende og samtidig melodiøse bør søke nødhavn hos Caravan.

Rating: 8/10