Nick Cave & The Bad Seeds – Let Love In (Mute cd, 1994)

1) Do You Love Me; 2) Nobody’s Baby Now; 3) Loverman; 4) Jangling Jack; 5) Red Right Hand; 6) I Let Love In; 7) Thirsty Dog; 8) Ain’t Gonna Rain Anymore; 9) Lay Me Low; 10) Do You Love Me Part 2

Trender kom og gikk. Det var grunge, støyrock, Madchester og så bort etter; Nick Cave var tilsynelatende upåvirket av alt som foregikk i samtiden. Han var en singulær artist og en sjanger i seg selv. Cave var tidløs og en del av den store tradisjonen etter Dylan, Cohen og Robert Johnson. Med tiden hadde musikalske trender begynt å sirkle rundt han; artister som P.J. Harvey, Tindersticks og andre med sans for noir og skarp, men likevel melodiøs rock hadde åpenbart sett hen til Cave. Polly Jean Harvey og Cave fikk også et nært personlig forhold.

Nittitallet ble tiåret da Nick Cave tok skrittet ut av undergrunnen og etablerte seg som en del av rockearistokratiet, uten å gå på bekostning av egne kvalitetsstandarder. Let Love In solgte til gull i Australia og sølv i UK. Listeplasseringene var gode, med 12. plass i UK, 8. i Australia, 14. i Østerrike, 18. i Norge og 10. plass i Sverige.

Etter den, etter gruppas oppfatning, litt mislykkede turen til California og produsent David Briggs for Henry’s Dream, valgte de London som arena for det neste studioalbumet. Let Love In ble spilt inn høsten med Tony Cohen bak spakene. Australieren Cohen hadde fulgt Cave helt siden slutten av syttitallet og hadde vært involvert i det meste Cave hadde foretatt seg i studio.

Let Love In var den mest planlagte av Caves plater så langt. Han kom i studio med mer eller mindre ferdige komposisjoner, i motsetning til tidligere, hvor mye hadde blitt til under innspillingene. De involverte har i ettertid gitt uttrykk for at albumet ikke er blant deres favoritter, at det var mye hardt arbeid og at måten de gjorde det på la en demper på kreativiteten. Og Let Love In var mer «profesjonell» enn gruppa noen gang hadde vært. Gruppas innvendinger til tross, Let Love In står igjen som en klassiker, en usedvanlig sterk samling sanger, med kun et par små glipptak fra å være et perfekt album.

Let Love In hadde mer bunn i lyden enn Caves tidligere plater. Den var renere og mildere i anslaget i balladene og rocket hardere på de barske låtene. Aldri hadde Cave og The Bad Seeds hørt mer velfriserte ut, uten at det gjorde annet enn å passe musikken godt og bekrefte gjengens posisjon ute av all tid og alle trender.

Cave sang bedre enn en noen gang. Det kun et fåtall andre som hadde den samme autoriteten som han demonstrerte på Let Love In. Cash, Cohen og Waits var hans eneste likemenn. Tekstlig tematikk holdt seg i vanlig Cave-land, men man kunne ane en litt større optimisme; I Let Love In. Det kledde mannen, som nå hadde rundet de 30 og var i ferd med å få skikk på livet.

Noen ikke-optimale låter trakk som nevnt plata ned fra perfekt til «kun» en klassiker. De to tyngste sangene på plata holdt ikke samme nivå som resten; Jangling Jack og Thirsty Dog var så erke typisk Cave at det nesten ble for mye av det gode, med en følelse av at han burde la de mest kaotiske rockerne ligge en stund, med hensyn på å ikke ble en parodi på seg selv.

Så inneholdt Let Love In flere perfekte låter. Den todelte Do You Love Me var et av høydepunkt så langt i karrieren, med det tett på voldelige åpningssporet og den  avmålte, men ikke mindre emosjonelle, avslutningen i versjon 2. Red Right Hand var en shuffle Tom Waits verdig. Så kul, lett og ledig, og samtidig enormt fengslende rockemusikk er knapt lagd siden. Skaperne av skrekkfilmene i Scream-serien hadde også skjønt dette, og gjorde sangen til en gjenganger. Og selv om de to nevnte rockerne ikke holdt helt nivået, viste Cave at han fortsatt kunne rive hus, med Do You Love Me og den skarpe Loverman, som Metallica, av alle, senere gjorde en versjon av.

Plata hadde også et knippe ballader, og Cave fremstod som en fullendt balladekomponist på de helhjertede, formfullendte Nobody’s Baby Now, I Let Love In, Ain’t Gonna Rain Anymore og Lay Me Low. De var nesten smertelig vakre, og hadde samtidig den unike Bad Seeds-nerven, som sørget for at alle mulige feller av trivialitet, føleri og annet ble unngått.

Rating: 9/10