Bathory – Blood On Ice (Black Mark cd, 1996)

1) Intro; 2) Blood On Ice; 3) Man Of Iron; 3) One Eyed Old Man; 4) The Sword; 5) The Stallion; 6) The Wood­woman; 7) The Lake; 8) Gods Of Thunder, Of Wind And Of Rain; 9) The Ravens; 10) The Revenge Of The Blood On Ice

Da Bathory fulgte opp dobbelmisæren Requiem og Octagon, var det lykkeligvis med et annet resultat. Første lytt til Blood On Ice ga fansen et kollektivt, lykkelig puh! Med Blood On Ice var Bathory trygt tilbake i vikingmetalen fra Hammerheart og Twilight Of The Gods.

I omslagsheftet var det et langt essay fra Quorthon, som avslørte at Blood On Ice faktisk stammet fra før de to sistnevnte albumene. Opprinnelsen til Blood On Ice var å finne i 1989, da Bathory hadde bestemt seg for å si farvel til black metal og satanfantasier, til fordel for Odin og vikingmytologi. Quorthon var rett og slett lei av det musikalske og tekstmessige universet som dominerte de fire første platene. Skifte av stil var ikke smertefri, og han fikk ikke bestemt seg for om fansen var moden for en så eklatant endring eller ikke. Det var derfor noe ubestemt og smått umotivert over innspillingene, som ble lagt til side mens de var på demostadiet. I stedet ble det året etter tid for Hammerheart. Da må all eventuell tvil om musikalsk retning og hva fansen måtte mene ha blitt skjøvet til side, for da var det vikingmetal som gjaldt. Og det som kjent med vellykket resultat.

Quorthon hentet frem mastertapene fra 1989 igjen midt på nittitallet, og ble overrasket over kvaliteten på musikken, om ikke av det tekniske nivået på innspillingene, som var preget av de rudimentære forholdene i Heavenshore Studios. Hvorvidt opptakene var verre enn den tross alt herlige lyden på gruppas første album (som var spilt inn samme sted) vites ikke, men Quorthon hadde uansett gått bort fra primitive produksjonsverdier allerede i 1990, med ett senere unntak for Octagon.

Blood On Ice hadde et voldsomt plott, basert på en mytisk historie Quorthon hadde skrevet selv. Historien utspant seg som en blanding av Conan, Ringenes Herre og norrøn mytologi. En enslig helt overlevde en massakre og gikk gjennom utallige prøvelser før han fikk sin hevn, hjulpet av ravner, hekser, enøyde trollmenn og annet. Det var et utpreget tegneserieplott av «beste» b-vare, og neppe ment alvorlig, i hvert fall ikke om Quorthons essay skulle legges til grunn. I essayet kledde han også av de satanistiske tekstene på de første platene, med klar beskjed om at dette ikke var noe han tok på alvor eller levde etter. Det hadde vel de fleste forstått, men det var muligens en skuffelse for kulten.

Historie eller ikke, musikken var det viktigste, og det bearbeidede albumet som var Blood On Ice, passet perfekt inn i gruppas katalog, som oppvarming til Hammerheart og den egentlige starten på denne musikalske perioden i gruppas historie. Blood On Ice benyttet seg av de samme virkemidlene som de påfølgende to platene. Det betød låter som vasset over mytelandskaper i middtempo, gjerne på et enslig riff. Riffene og rytmenes monotoni bygde stemninger, og ble krydret med diverse lydeffekter av flammer, menneskestemmer og galopperende hester. Her var store kor (via Quorthons stemme i mange lag), pompøse stemninger og inderlig vokal, som varierte mellom ren sang og gneldrende partier. Det var også lagt inn resitasjoner fra noen av rollefigurene i historien. Akustiske gitarer hadde en prominent plass flere steder, for eksempel i Man Of Iron, gruppas første ballade. Trommene var en kombinasjon av spilt og programmert, og fikk et tungt, massivt uttrykk. På låter som The Wood­woman, The Lake og Gods Of Thunder, Of Wind And Of Rain gikk alle elementene opp i en høyere enhet, med et forbløffende tilgjengelig resultat, som nærmet seg power metalens publikumsfrierier.

Blood On Ice var det nærmeste Bathory hadde kommet en metalopera, der de nesten tråkket i bedet til nederlandske Ayreon, som debuterte året før Blood On Ice endelig ble utgitt. Quorthon var også inspirert av Wagners operaer, med sine kolossale historiske og musikalske drama.

Blood On Ice var en musikalsk lillebror til Hammerheart. Det betød et langt mer tilgjengelig uttrykk en hva gruppa hadde utesket på de første fire platene, og en total mangel på frykt for patos og pompøsitet. Som med storebroren balanserte Blood On Ice på slakk line over smakløshetens avgrunn, men det var nok kraft i uttrykket til at albumet landet på beina, om ikke med et perfekt nedslag. Noe av Hammerhearts intense oppriktig manglet, og tekstuniverset var vanskelig å bry seg om; det ble for klisjepreget og opplagt til å fungere som annet enn en kulisse for musikken.

Rating: 7/10